De som jobber med meg, gjør det med varierende innsats. Noen går virkelig inn for å forstå. De opplever en person som skader seg selv og ødelegger det livet de jobber så hardt for å holde i live og gjøre til noe bedre. Unnskyld, jeg gjør det ikke med vilje. Men ikke slit deg ut, for når du gjør denne jobben er jeg jo i live i morgen også. Og da må du være der, så jeg slipper å havne i fremmede hender konstant. Det er så utrygt.
Personer med Asperger syndrom trenger ulik hjelp. Noen klarer seg helt selv, andre trenger boveiledning og andre igjen trenger døgnkontinuerlig tilsyn og behandling på sykehus. Det gjør meg ikke mindre verdt, men utvilsomt mer krevende enn mange ander med Asperger. Grunnen til at vi er så forskjellige, er nettopp det at vi er så forskjellige. Noen av oss har tilleggsvansker som gjør det umulig å overleve på egenhånd. Jeg dør om jeg bestemmer over mitt eget liv. Jeg er ikke liv laga på egenhånd.
De fleste med Asperger syndrom har godt av noen å henvende seg til, for vi er ofte alene. Det kan være gjennom en psykolog, fastlegen, psykiatrisk sykepleier i kommunen og en støttekontakt. Det kan også være tilpassede arbeidsplasser om man ikke klarer å ha en vanlig jobb, for å ha noe å gå til på dagtid. Det kan også være et dagsenter for psykisk helse, men der kjenner vi oss ofte utenfor. Det er så mange der med «bare» angst og depresjoner. Vi trenger å bli forstått, vi klarer ikke snakke på deres nivå. Hvorfor ikke? Fordi small-talk om dårlig vær ikke er spesialinteressene våre og da er det skummelt å prøve å engasjere seg. Vi er så redde for å feile.
En annen utrygghet med dagsentre, er at det ofte varierer hvem som dukker opp. Vi trenger å vite, mange av oss med Asperger syndrom. Kommer Petter i dag? Kan vi fortsette å snakke om foto? Eller må jeg legge ballen død til neste uke? Og hva om neste uke aldri kommer? Det finnes katastrofetanker. Og tenk om jeg har funnet tidenes beste tilbud på Rema og det bare varer ut denne uken? Hva hvis?
Jeg spretter ballen videre, tilbake til de som hjelper meg. Ikke slit dere ut. Vis meg i stedet at dere aldri gir opp gjennom å komme tilbake, dag etter dag.
aspergerinformator.com 
Har spørsmål her. Er det enklere å snakke med andre som har Aspergers eller er begge like opptatt av sine egne interesser? Og ønsker du å være mer sosial utenfor datamaskinen?
Ellers så mestrer du det med bloggen din og det liker vi som er innom for å lese å komme med spørsmål og mere. Er sosialt det og selv om som det er gjennom tekst.
LikerLikt av 1 person
Godt spørsmål. Jeg tror det avhenger litt av hvor høytfungerende personene er. Jeg har sett min sønn samtale godt med andre aspgergere, men utifra hva han sier selv så synes han de er for «rare og sære» til at han vil ha noe sosial omgang med dem utenfor den settingen de er satt sammen i. Det som ser ut til å være godt for dem er å kunne gjøre aktiviteter sammen (les: ved siden av hverandre) fordi ingen av dem forventer smalltalk fra den andre, og ikke har de samme forventningene til hverandre som vi «vanlige» har til dem. De kan storkose seg ved å spille dataspill sammen og ikke måtte si et eneste ord. På den annen side så liker han best å være sammen med «vanlige» så lenge de klarer å holde samtalen i gang for det er ikke noe han selv kan klare, men det beste er å GJØRE noe sammen og så får den «vanlige» drive litt smalltalk som aspien kan henge med på og som ikke stresser vedkommende for mye. I likhet med alle andre vil en aspie likes for den han/hun er og få føle seg normal og akseptert. Redselen de føler sammen med oss kan være hjerteskjærende, for små ting som «hvordan vet jeg når jeg kan bryte opp og gå hjem» kan være en forferdelig angstskapende situasjon som gjør at de sitter på nåler og er livredde for å gjøre noe galt, og gjerne isolerer seg hjemme heller enn å utsette seg for de sosiale «farene» som ligger tett i tett der ute i verden.
LikerLikt av 1 person
Aspergere møtes på hverandres nivå og snakker ofte godt sammen, selv om vi opplever misforståelser og er opptatt av ulike ting. Vi har en felles forståelse for hverandre. Og det er vakkert! Jeg ønsker ikke å være mer sosial, men ønsker meg en god aspergervenn.
LikerLiker
Så utrolig flink du er til å skrive, det beundrer jeg.
LikerLiker