Å være glad i seg selv

Jeg har ofte fått beskjed om at jeg som er så smart, pen, ressurssterk, nydelig, klok osv. må bli glad i meg selv. Tror de virkelig at det er det det handler om? Og at jeg ikke tror på meg selv?

Jeg tror mye på meg selv. Sorry Doc, svaret er ikke å bygge opp verken selvfølelsen eller selvtilliten min. Jeg kan rett og slett ikke bygges komplett. Jeg er en rekke puslespillbiter, mysterier, som ikke helt henger sammen i ditt bilde av en normal person.

Jeg kan også faktisk like meg. Like de lange flettene som omkranser hodet mitt, de store blå øynene i det magre, slitne ansiktet. Jeg kan like ordene jeg skriver og bildene jeg fotograferer og redigerer. Jeg kan være glad i opphavet mitt og elske dem høyere enn himmelen. Men det gjør meg ikke «frisk». Asperger syndrom er en livslang tilstand, som gjør at jeg har vanskelig med det sosiale spillet.

I dag sitter jeg fast fordi jeg har gitt bort en gave og ikke fått en i retur. Andre ville oversett dette og kanskje vært likeglade. Jeg derimot, hiver vennskapet av båten. Jeg vil ta planken, forsvinne og aldri komme til overflaten igjen. Et annet vennskap gikk også i vasken, fordi vedkommende satte en annen venninne høyere enn meg.