Asperger og angst del 3, i funksjonsfall og uro

Jeg er mye i min egen verden. Endelig fredag legges ut på Facebook, men jeg lukker øynene. Ta vare på i dag, du får den aldri tilbake, står det også. Men i min verden, der det bare er bilder og ord, stenger jeg den virkeligheten ute. Jeg klarer ikke forholde meg til de som sitter sammen med meg. Jeg tvinger meg til å veksle noen ord når vi går på do.

Det er sommer, det er ferie og det er jobb. Jeg er jobb. Noen har som jobb å passe på meg, gi meg mat, holde meg i live. Jeg spiser, skriver, ordner bilder og sover. Jeg vil sove nå. Sovne vekk fra alt det skumle som gnager inni meg. Jeg blir spist opp innenfra, av et angstmonster.

Et symptom på angst, er indre uro og noen ganger ytre uro. Indre uro utarter seg som noe jeg ikke kan ta eller føle på. Det bare er der. Og jeg kan knapt puste. Ytre uro, blir til handlinger. Jeg sparker, velter kopper og jeg biter og jeg slår når jeg er redd. Før hadde jeg en genser det stod Don´t Touch på, fordi jeg takler dårlig at noen tar på meg. Jeg vil ikke bli (be)rørt. Da er det enklest å være alene. 

Jeg er redd for relasjoner. Jeg er redd for å miste. Jeg er redd for å ha. Jeg stenger mennesker ute og lager meg mitt eget mellomnavn. Alt som andre har gitt meg, kan kjennes feil og jeg gir gaver jeg får videre. Denne adferden er det få som skjønner. Men angstmonsteret jager meg rundt. Jeg må kvitte meg med noe som tynger og gleder. Ja, begge deler må videre bort og bortenfor bort. Skjønner du noe av dette? Hvis ikke, er du ikke alene.

Noe av det vanskelige med å ha Asperger syndrom, er at selv om de fleste kjenner seg igjen i noe, kjenner de ikke grasrota godt nok til å vite hvor skoen trykker. Der vokser jeg. Jeg klipper plenen helt ned så fort jeg får sjansen. Det handler om kontroll. Den kontrollen angstmonsteret biter seg fast til og ikke slipper taket i, ikke før jeg faller i søvn. Men også i drømme kan jeg løpe (jeg har ikke tid til å gå) rundt grøten uten å klare å forsyne meg vettugt. Jeg er redd. Er du?

(P.S Du er kanskje redd for å miste meg. Det skal så lite til. Det er helt greit. Ikke føl deg dum. Det er berettiget angst og vi deler en redsel. Vi er bare ikke redde for det samme.)