Vi kunne vært venner, du og jeg. Helt til du tråkket i baret med å vise meg at du vet jo ingenting om meg. Har du i det hele tatt brydd deg? Jeg skriker ikke på utsiden når jeg oppdager det. Men inni meg, er jeg i panikk.
Du spør meg hva jeg tar bilder av. Har du kjent meg bittelitt, lyttet bittelitt til meg, vet du at jeg har dukkefotodilla. Jeg trenger at verden er i miniatyr. Den blir for stor ellers.
Dukkene er følelsene mine, ofte. Jeg formidler med dem. Jeg skriker ikke, men filledukka (les: meg) gråter og revner i sømmene. Du kan bare ikke se det. Mange med Asperger syndrom har lært oss å smile.
Smilet er en måte å overleve på. Det er også et språk. Jeg smiler, altså kan du fortsette dagen din. Du trenger ikke stoppe opp og spørre meg hva det er som er galt. Alt ser helt riktig ut. (Men i dag gråt jeg. Beklager!)
Mange med Asperger syndrom, når vi ikke har meltdowns, opptrer helt rolig utad selv om vi skriker på innsiden. Det gjør det lett å glemme oss og følelsene våre. Vi blir lette å overse og oppsøke når det passer deg. Men dette er fryktelig vanskelig for en som trenger forutsigbarhet og trygghet i alle relasjoner. Les: Meg og andre med Asperger syndrom.
Jeg ville bare du skulle vite det.
aspergerinformator.com 
Oi! Det visste jeg ikke. Håper det går bedre nå. Vakkert skrevet som vanlig.
LikerLikt av 1 person
Vet ikke hva som har skjedd, men vil bare si at det er greit å tråkke i baret av og til, Helene. Ingen er feilfrie. Jeg gjør ofte tabber og jeg kan glemme så mangt. Men det er jo aldri for bevisst å såre noen!
Kanskje har du skrevet utifra en tenkt situasjon, for alt jeg vet. Uansett, du formidler dine følelser rått og ærlig. Respekt! Og en klem, om du vil…..
LikerLikt av 1 person
Fiktivt, henger ikke ut noen 🙂 Dette er feil alle kan gjøre. Jeg ville bare vise hva små ting gjør med meg
LikerLiker