Aspergerske styrker! (Intense world syndrom.)

Asperger er en autismeforstyrrelse. Dette blir et langt innlegg, men det er verdt å lese det. La meg åpne øynene dine.

Et begrep som er blitt brukt i forhold til autismespekterforstyrrelser er «intense world syndrome«. Begrepet er formulert som en alternativ forståelsesmåte til det klassiske autismebegrepet. Måten innebærer en omskriving fra at autisme handler om å ha mangler i hjernen, til at det snarere kan være snakk om hjerneområder/-kretser som er altfor aktive og intense, og at det utifra det følger en rekke symptomer som er klassiske ved autisme.

Noen ganger kan man svartmale det å ha Asperger syndrom. I et virvar av følelser og manglende fungering, ser man ikke hva jeg kan! Å være sensitiv overfor inntrykk kan innebære styrker. Jeg er veldig god på noe, kanskje nettopp fordi jeg oppfatter noe sterkere enn nevrotypiske. Mens andre bare lar det gå forbi, fanger jeg det opp.

Jeg kan holde fokus på samme tema over langt tid. Jeg «leker» jo enda med dukker! De gir meg stadig noe nytt. Du kan ikke se det, sier du? Jeg oppdager og utnytter detaljer. Det gjør meg til skribent, forfatter og hobbyfotograf. De positive sidene ved Asperger, er artistiske og kreative, slik jeg ser det – from my point of view.

Jeg kan tenke annerledes, og kan derfor oppdage og finne ut av ting som andre ikke tenker på i det hele tatt. Jeg ser verden fra et annet perspektiv. Noen ganger er det firkantet, andre ganger rundt og andre ganger igjen som en omvendt pyramide. Jeg vet ikke hvordan ditt perspektiv er, men mitt er åpenbart ikke helt det samme. Jeg ser fargene på en annen måte, nemlig som stadige symboler. Jeg kan skrive side opp og side ned om at jeg lyser gult. Tankene mine er visuelle bilder og følelser. De blir til ordbilder og produkter jeg kan dele med deg. Se, der er et bilde i glass og ramme. Det henger på fotoutstillingen min.

Jeg er også utpreget ærlig, noe som gjør at du kan stole på at jeg mener det jeg sier. Alt annet er bortkastet ordbruk. Derfor er det ikke mye småprat i bloggen min heller. Jeg skriver ikke om dagens antrekk. Men kanskje jeg burde det, når jeg tenker etter? For det også sier en del om meg. Jeg liker klær som er av ull, ikke noe tull. Og så ler jeg, for jeg tenker annerledes og får slike assosiasjoner og enkel, rimende humor midt i et vanlig avsnitt om at jeg er ærlig. Henger du med?

Jeg burde kanskje skrive mer om hverdagslige ting jeg gjør, som å kle på meg, lese andres blogger, spise frokost, snakke med de rundt meg, se på at de leser avisa jeg ikke leser. Jeg burde kanskje skrive om middagsmaten, men jeg har ikke middag. Derfor blir bloggen min værende slik den er. Jeg kan fokusere på det samme temaet, her Asperger, over lang tid. Vi fortsetter i morgen. P.S Jeg står her og ser på at du leser imens.