a misguided sense of justice

Da jeg vokste opp, skulle jeg og broren min ha like mye cola i glasset. Coca cola med den rød logoen. Den svarte brusen med sukker i. Det endrer seg for de fleste når de når en viss alder. Man bytter til og med til lettbrus.

Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det med at alt skulle være likt, jeg også. Jeg har jo byttet over til Pepsi Max, sukkerfri, for alle penga. Men i stedet for å gi uten å nøle, har jeg blitt mer og mer rettferdighetsstyrt: Kall meg rigid. Det er greit. Jeg skjønner deg. Du prøver å skjønne. Jeg mangler slingringsmonn og finner ikke middelveien. Jeg skal ha alt på det rene og helt rettferdig. Får du noe av meg, skal du gi noe til meg. Visa versa. Skjønner du tegningen, bildet eller puslespillet? Fortsettes under bildet.sun3pMen rettferdigheten min går ikke engang eksakt opp. Gir jeg en gave, krever jeg å få MINST like mye tilbake. Legg vekt på minst, jeg skal ha mest. Jeg har jo lagt sjelen min i tillegg til pengene i gaven. Du kan i alle fall ikke gi noe med mindre pengeverdi tilbake. Det skjønner du vel? Du som er så smart og velfungerende og i jobb og familie og hus og hjem og oppdatert på samfunnsdebatt og nyhetsbildet og alt det der?

De trodde kanskje det skulle gå over, og lot det stå til i noen år. Så kom vi til punktet der «rettferdighet» ble viktigere enn vennskap og familie for meg, og jeg stengte menneskene ute. Jeg nektet mennesker å komme på besøk. Jeg sluttet å ta kontakt. Jeg kastet telefonen i veggen når jeg snakket med de jeg var glad i. Og her er vi nå.

Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det. Jeg krympet i det og solgte sjela mi hver gang jeg gav noe. «Hore,» tenker jeg og låser meg fast. Døra er stengt selv om jeg banker på i ny og ned. «Hore,» hører jeg i gjenklangen av mine hammerslag. Hvor mange ganger kan jeg banke før du blir lei og går din vei? Jeg kommer ikke til å ringe i dag, men kanskje i morgen. Elsk meg i morgen, som Elling sier. Du trodde kanskje…

Advertisements

6 thoughts on “a misguided sense of justice

  1. Jeg hører på andre, og hopper når de vil jeg skal hoppe, unntatt de ganger jeg er lei av runddansen med å følge andres viljer fordi det er upassende å ikke gjøre det. Jeg hater blant annet å si farvel til folk, og skulle gjerne unnvært akkurat det. Men så er jeg oppdratt høflig, og vet at det er den høflige tingen å gjøre. Jeg skulle imidlertid ønske at folk ikke dro ut disse farvelseremoniene i det uendelige.

    Om kapitalisme: Mor og far kalte meg henholdsvis kapitalisten og forsvarsadvokaten da jeg var barn. Det hadde med forholdet til min bror å gjøre, og da kommer man inn på det med likhet. Hvis vi var borte hjemmefra på korpsseminarer eller andre fritidsaktiviteter, fikk vi alltid med oss mer enn nok kontanter, likt beløp, men vi fikk også beskjed om alltid å ha med penger tilbake. Så jeg kom hjem igjen med en 50-lapp eller en 100-lapp. Broren min kom hjem igjen med et kronestykke eller en 50-øring som han hadde fått låne av meg, til åkerrenter, fordi jeg visste at de pengene kunne jeg bare si farvel til.

    En gang laget vi en kontrakt som sa at neste dag skulle jeg ha tilbake 1 krone, neste dag 2 kroner etc. Så da fortjente jeg nok tilnavnet kapitalisten. Men jeg forsvarte alltid min bror overfor mine foreldre, så derfor kjælenavn forsvarsadvokaten.

    Og jeg innrømmer gjerne at jeg fortsatt er bittelitt gjerrig med penger, såvidt det ikke er til et godt formål.

    Likt av 1 person

    • Jeg syns du virker som en veldig snill og god person jeg! Og korpsseminarer har vi begge vært på, men broren min spilte ikke i korps så vi var aldri på samme aktiviteter. Broren min var større og i stand til å jobbe, mens jeg var sårbar og ikke klarte de tingene. Jeg fikk penger hjemmefra. Men begge fikk jo, det var bare at jeg var liten litt lengre. Og jeg er liten enda, 31 år gammel.

      Likt av 1 person

  2. Jeg kjenner igjen det med brusen. Da jeg var liten, brukte jeg en evighet når jeg skulle skjenke til stebroren min og meg, for jeg helte litt for litt i annethvert glass, så det skulle bli likt på dråpen. Så ble jeg litt eldre og redd for å skuffe og ga mer enn jeg burde til enkelte, lot meg utnytte. Nå er ting litt mer komplisert, for jeg vet at likt kan være urettferdig, og som kristen tror jeg jo at jeg samlet sett vil få mer enn jeg er i stand til å gi. Jeg er likevel opptatt av at gester skal gjengjeldes, i det minste anerkjennes. Jeg prøver å tenke at alt jeg gir bør være uten forventning om å få noe tilbake, selv om følelsene mine ikke er helt med på idealene. Dessuten, når jeg får noe av andre mennesker, vet jeg aldri hva slags forventninger de har, om de ønsker noe tilbake og hvor mange ganger jeg må takke for ikke å virke utakknemlig, så jeg synes ofte det er vanskelig å få ting.

    Likt av 2 personer

    • Jeg skjønner det med å synes det er vanskelig å få ting, men da er jeg alltid så flink til å finne på ting jeg kan gi tilbake! Men jeg vil helst ikke ha så mange ting, bare at balansen skal eksistere. Uten, faller jeg sammen. Jeg faller slik aspergere kan velte over ende.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s