Noen ganger, later jeg som om det går bra i lengre perioder. Men jeg har nesten sluttet med det overfor de nærmeste, for det er ikke så lett å spille og fremstå frisk når man er på sykehus. Men før sykehustiden, prøvde jeg å være student i Volda. Vi skriver 2003-2006. Det førte til en kollaps, ikke i ryggen men i hele personligheten Helene. I 2004 fikk jeg diagnosen Alvorlig depressiv episode på lukket psykiatrisk akuttmottak.
Jeg prøvde for hardt å leve «normalt». Resultatet var suicidal, selvskadende og deprimert. Jeg trodde det regnet ute på grunn av meg. Og det gjorde det også, som tårer i noens øyne (les: de som var glade i meg gråt). Det begynte å regne overalt og jeg klarte ikke lenger å kjenne sola. Jeg sluttet å glede meg over alt jeg var opplært til å glede meg over. Det var ikke meg. Det var ikke jeg som ønsket meg fint vær. Det var de andre. Alle andre…
Mange kvinner med Asperger, lærer seg å tilpasse seg samfunnet. Vi klarer det i en viss grad, over en tilmålt periode. Noen klarer det kanskje for alltid og får ikke diagnose. Men jeg havnet i psykisk uføre med flere diagnoser og tilleggsvansker. Hadde det ikke vært nok å ha Asperger syndrom? Med styrker og svakheter?
Tydeligvis ikke. Som alle andre mennesker, kan vi med Asperger få psykiske lidelser. Vi er mennesker, jeg også. Jeg prøvde å reise meg igjen og late som, litt til, som medmennesket jeg er: God på livets skuespill. Smilemasken er min beste venn og min verste fiende. Den lyver om hvordan jeg har det og JEG er ikke tilstede. Til slutt slutter jeg å eksistere, ytterste konsekvenser kalles både anoreksia nevrosa og suicidal adferd. Jeg blir til nesten ingenting og er veiet og funnet for lett senest i dag.
Jeg gjemmer meg i grått papir, så du ikke skal se meg. Jeg kan glemme at jeg er menneske til tider og jeg sliter med å finne ut hvor kroppen min i realiteten befinner seg. Jeg pakker meg inn som gammel fisk i avispapir. Jeg beholder dødsannonsene fra avisa og velger meg et symbol; snøkrystall. Livet er så dystert at jeg blir glad når jeg finner tegn for døden.
Tegn til liv derimot, er vanskelige å svelge, nesten som fet laks for en med spiseforstyrrelsen anoreksi. Vektoppgang og menstrasjon er tegn på liv jeg takler særdeles dårlig. Jeg hører lyden av mine egne hjerteslag og de stresser meg! Det pumper blod rundt i kroppen min og jeg eksisterer og lever og er menneske. Hvordan kan det henge sammen, når jeg føler meg som en marsboer på jorden og en kald fisk under vann, på svøm etter å bli følelsesløs? Dunk, dunk i brystkassa. Mennesker med Asperger lever følsomme. Det er fordommer som sier empatiløse.
Det blir svart. Jeg ser ikke for meg å leve om sykehuset slipper taket. Jeg ser ikke for meg et liv med det andre ønsker seg. Jeg ønsker meg ikke sol, samboer og stasjonsvogn. Men noen ganger, kan jeg ønske å bli bibliotekar! Skrivende, sådan, mens du leser boka mi eller bøkene, om det blir flere. Jeg elsker å skrive. Ta meg med på bibloteket så kan vi sitte stille sammen. Hei, der var det visst et lysglimt likevel: Deg! Takk.
aspergerinformator.com 
Når solen blir en fiende, så har man et problem. For meg så har solen blitt det, den er en uvenn som dukker opp og lager striper i vindusveggen, som er upusset, og danner gjenskinn i tv-en. Jeg kan ikke gå ut, for da må jeg jo møte noen, eller står ihvertfall i fare for å møte noen levende mennesker. Så jeg er tv-slave. Jeg burde male, men for tiden så greier jeg ikke å finne interesse stor nok i det heller. Ei venninne foreslo jeg kunne kjøpe voksne fargeleggingsbøker, det er så avgjort en tanke.
Å lese hele bøker blir for mye for meg. Da leser jeg heller gamle bøker som jeg har lest mange ganger før, og ser om igjen tv-filmer som jeg har sett før. Repetisjoner av ting er for noen kjedelige greier, for meg så kan jeg oppdage nye ting i de filmer jeg ser og de bøker jeg leser. På terrassen min har jeg plantet endel nyttevekster, jeg har blomkarse, jordbærplanter og kruspersille, og de har ikke fått noen som helst sprøytemidler, så det smaker annerledes enn det man normalt sett får kjøpt på butikken. Noen av jordbærplantene mine må nå være litt tidsforvillet, for det er fremdeles svært mange blomster på dem, så jeg vurderer å nappe dem opp med roten og plassere dem innendørs, sånn at det kan utvikle seg til søte, naturlige bær. Her er forresten en link til hjemmesiden min: http://www.ninnorska.com/
LikerLikt av 1 person
Jeg skal besøke bloggen din! Såklart! Ja, sola er vanskelig. Det eneste som er bra er at den tiner en frossen kropp. Men den «lager» skitne vinduer og «skriker» at man skal gå ut og være glad. Ja, få deg en sånn tegnebok. De er ganske fine, særlig den med dyr i.
LikerLikt av 1 person