Jeg setter klassekamerater i klamme/anførselstegn, slik: «Klassekamerater». Mine klarte seg fint på ungdomsskolen. Hadde de vondt i hodet sa de fra til læreren, eller klarte helt på egenhånd å vurdere når det var riktig å gå hjem. Det kunne ikke jeg!
De hadde en annen plass i klasserommet enn meg. Vi var ikke på bølgelengde. De samarbeidet med meg noen ganger, som når vi skulle skrive prosjektoppgave. Jeg skrev alltid mest og på ungdomsskolen var det mange gratispassasjerer på båtene.
Keep swimming. På høyskolen kalte jeg ikke lenger elevene for klassekamerater men Medstudenter. Det passet bedre. Jeg var venner med noen av dem, men først og fremst var vi studenter på samme båt på ukjent hav i ei lita bygd med fjell og hav kalt Volda.
Jeg gynget i bølgene. Jeg tror de andre bant båten til land. Slik klarte de seg mens jeg seilet min egen sjø: Akterut. Jeg var dyktig, men jeg klarte ikke å holde meg fast til journalistfaget i virvaret av det sosiale spillet vi daglig ble utsatt for. Les: Man skulle helst spise i kantina, snakke sammen, delta i redaksjonsmøtet, flagge sine egne ideer og rekke hånda opp for å få dekke flest mulig saker og oppdrag.Jeg satt med hendene ned langs kroppen og fiklet med dem under bordet.
Fordi vi hadde så ulik last i båten vår og ulikt maskineri, kom jeg alltid skjevt ut. Jeg var hun som bare kanskje møtte opp på forelesningen, og var jeg der, satt jeg og skriblet noe annet enn foreleseren sa. Jeg fikk det ikke med meg mens de andre noterte flittig. Jeg var glad i spiralblokkene mine, men innrømmer de hadde lavt faglig innhold.
Ei tok seg av meg, som om jeg var et barn som måtte passes på. Jeg husker jeg spiste fiskegrateng i hybelen hennes. Hun kunne inngått i kategorien kamerat uten klamme. Hun prøvde å hjelpe og det var hun som tvang meg til legen, med støtte fra andre. Andre hadde alltid andre i ryggen, noen, en eller annen. Jeg husker hun tok mobiltelefonen sin og bestilte legetime. Jeg satt og så på henne vandre i aulaen med telefonen i hånda mens jeg satt ved et tomt kantinebord.
Jeg ville sagt takk til henne om jeg møtte henne i dag. Fiskegrateng smakte nemlig! Hun kjøpte aldri den billigste, som jeg. Jeg unnet meg ikke «ordentlig» fiskegrateng, bare den til en tier på Rema med lite fiskeinnhold. Det er mange fisker i havet. Hun var en av dem: En sann venn! Jeg lurer på hvordan man fisker de andre, uten å slite dem ut og unngå at de ser på meg som et utskudd eller bare en i mengden man ikke trenger å menge seg med.
Volda laget noen av Norges beste journalister. Derfor stoler jeg litt på pressen, kanskje mer enn folk flest stoler på pressen. Jeg møtte dem, jeg så dem, jeg lærte dem å kjenne, selv på avstand. Noen har skrevet bok, andre blitt reportere eller redaktører. Jeg var en god observatør så stol på meg! Jeg visste hva de andre gjorde når. Mange tilbragte nattetimene i redaksjonslokalet. Sånt blir det journalister av. De jobber hele døgnet, de. Noen i VG, andre i TV2 (hjelper deg).
Jeg har faglig kunnskap og evner over gjennomsnittet, men klarte ikke lengre tids samvær med andre. Medstudentene mine kunne vært kollegaer i dag, om jeg hadde klart å holde meg oppi båten i tre år. Jeg ramlet ut. Samtidig som jeg på et vis er førtidspensjonert gjennom det å være ufør (jeg har honørkort til bussen, som jeg forøvrig ikke har bruk for), er også troen på et vanlig liv pensjonert.
Jeg fikk sår som blødde og måtte sys sammen mens jeg falt og falt ut av båten, gang på gang. Jeg tok medisiner kroppen ikke ville ha. Jeg skadet meg og satte livet mitt i fare. Fare, fare krigsmann, døden skal du lide.
Slik kjenner jeg det og jeg sliter enda med å finne en plass i samfunnet. Hei, er vi her sammen? Jeg vet ikke. Svar meg, vær så snill! Jeg er depressiv og verden er et bedre sted uten meg.
Illustrasjonsfoto: Mewie fish dukke
P.S. Har du lest avisa i dag? VG nett eller Dagblad, Aftenposten eller morgenbladet? P.S.2 Tygde du frokost til God morgen Norge? Makrell i tomat på brødskiva? Fordi det er sundt og de svømte rundt, de tre små fisk. Har du hørt historien? Les hele innlegget.
Det er så fint å følge bloggen din. (Her ble det ingen frokost og ikke har jeg lest avisen i dag heller)
LikLikt av 1 person
Tusen takk for tilbakemelding. Jeg fortsetter å skrive.
LikLikt av 1 person
Jeg har også falt ut (på grunn av sykdom) og har honnørkort til bussen som jeg ikke har brukt for. Men jeg spiser makrell i tomat på brødskivene mine 😉
LikLikt av 1 person
Fiskegratengen på tikronersmarkedet syns jeg faktisk smaker godt, men magen min liker den ikke, og protesterer iherdig på den. 🙂 Må være noe i den som ikke går godt sammen med magen min, likeens Pizza Grandiosa, som jeg syns faktisk kan smake godt, en svært sjelden gang, men magen min protesterer på den. Ellers er jeg relativt altetende, og har ingen kjente matallergier.
Jeg har også honnørkort og uføretrygd, men tar svært sjeldent buss, jeg har angst for å kjøre buss og tog, så jeg kjører helst bil, hvis jeg kan. Men har også TTkort, fordi jeg tidvis har hatt glattkjøringsskrekk, men det har jeg ikke i særlig grad lenger (har svært gode vinterdekk og ABS bremser, så det hjelper).
LikLikt av 1 person
Jeg mener ikke den på tikronersmarkedet, den er god fra Findus, men den som ordinært koster 10. 🙂
LikLikt av 1 person
Jeg lurer på en ting, og håper du ikke tar det ille opp. Det virker som du har ekstremt god innsikt i egen «tilstand». Fra forrige innlegg virker det også som at du VET hva du gjør «feil» i samhandling med andre mennesker (stiller masse spørsmål, nekter å svare tilbake Etc). Ville det ikke da være enkelt å bare gjør slik du har skjønt det «skal» gjøres, selv om det er mot dine naturlig instinkter? Akkurat som en autist kan lære seg hva som er «rette» måten å reagere på, selv om han ikke føler det.
LikLik
Sånn er det ikke. Man kan gjøre det i en viss grad, og det gjør jeg også! Men man kan ikke være en annen hele tiden. Det er det som gjør meg syk, blant annet. Håper du forstår. Hva om jeg ba deg løpe 2 mil hver dag fordi du skjønner at det er bra for helsa di? Det er nok av fordommer og uvitenhet. Derfor skriver jeg denne bloggen. Jeg håper det ikke er bortkasta.
LikLikt av 1 person
Selv om jeg vet at jeg burde gjøre sånn og sånn, koster det. Jeg har faktisk prøvd. Er rett og slett ikke bra for meg å presse meg på jobb. prøve å være sosial og omgjengelig og så videre. Da hadde jeg bare sovnet av utmattelse etterpå. Det er jo egentlig ikke noe liv, det der. Hadde endt opp uhyggelig deprimert og trøtt. Hadde ikke blitt krefter til å administrere tilleggssykdommene mine heller. Det er minst like viktig.
Så Helene har et veldig godt poeng her.
Når det gjelder spørsmålet om frokost…ser ikke på TV; men leser nyheter på mobilen mens jeg spiser havregrøt med kanel. Og noen biter kålrabi oppi. Kanskje ikke helt normalt, men jeg trives med det, så da så. Gir egentlig litt blanke i hva som er normalt og ikke når det gjelder mat.
Leser Dagbladet og VG, av og til Aftenposten. Må få¨med meg tegneseriene, ellers blir det bare ikke riktig.
LikLikt av 2 personer
Takk for støtten Eva! Det kommer et innlegg om dette på torsdag.
LikLikt av 1 person
Det hjelper egentlig ikke at man kanskje vet hva man gjør, etter min erfaring, for tankekjøret etterpå kommer allikevel, og slitenheten. Og så kan det være enklere, kanskje, å finne ut av ting i ettertid enn når man står midt oppi situasjonen. Selv går jeg igjennom hva jeg har sagt og gjort i hodet mitt, både forut for og etter en sosial situasjon. Slik har jeg gjort det så lenge jeg kan huske bakover i tid.
LikLik
Helt enig med deg.
LikLik
Er ikke så sosial jeg heller. Men er littegranne ute da.
LikLikt av 1 person
Fint du er litt ute. Hvordan har du det i dag? Jeg forbereder blogg.
LikLik
Går greit her. Har vært å kjøpt pepperkaker til 10 kroner.
LikLikt av 1 person
FInt å høre at det kommer mer om det på torsdag. Måtte bare komme med en kommentar fordi jeg har en viss erfaring med disse tingene.
LikLik
Det er ikke helt sånn, så en viss erfaring mangler du også 🙂 Men jeg skriver på torsdag.
LikLik
Er sånn for meg, men da er det nok ikke helt likt for oss. Men ser uansett frem til torsdag.
LikLikt av 1 person
Jeg har tilleggsdiagnoser også, som du, men jeg skal svare ordentlig på torsdag. Så les på torsdag. Ingen av oss er like! Og sånn det er for deg, er det mye for meg og. Det var som hun (Marit) som stilte spørsmålet jeg mente det ikke var sånn med… at vi ikke bare kan gjøre riktig fordi vi «vet».
LikLik
Da har vi fått klarhet i det, ihvertfall.
LikLikt av 1 person
Det har vi! Kommentaren var ikke ment til deg!
LikLik
Jeg har også i papirene mine at jeg er evnemessig over gjennomsnittet, men falt ut på høgskolen…
LikLikt av 1 person