Null-visjon mens kroppen klapper sammen

De fleste anorektikere har en null-visjon. Man vil veie ingenting, være ingenting, forsvinne, dø? Kroppen min er i ferd med å slå seg av. Legen min blir veldig overrasket hvis jeg lever i ti år til. «Veldig overrasket.» Jeg svelger ordene, nikker og aksepterer. EKG, blodprøver og puls viser det, fortsetter legen. Parameterne er imot livet mitt, min eksistens forsvinner, går, jeg blir borte.

Hvordan tar man en sånn nyhet? Samfunnet forventer man skal bli lei seg. Anorektikeren i meg jubler. Den har vunnet. Seieren er vår! Jeg synger (inni meg). Endelig skal jeg få hvile. Det kan snart skje. Jeg blir ikke gammel. Jeg kjenner en ro. Ro, ro til fiskeskjær. Så sporer toget av skinnene sine. Jeg liker å se ting i bilder forteller jeg deg, så smiler jeg til kameraet. Jeg hadde lue på i går, for jeg var kald enda jeg spiser. Det blir en vinterdag til. Jeg postet bildet på Instagram. Jeg var.

Aspergeren i meg, nå er det den sin tur, forholder seg til konkrete ting som døden. Døden er absolutt og forståelig, slik man kan forstå døden uten å tro på en religion. Når noen dør, er de borte. Det er det vi VET. Farmor er borte. Hun kommer ikke til matbordet mer og dekker ikke opp med Fyrstekake fra Rema. Er det min tur til å dø?

Jeg setter meg og skriver mens jeg kan. Jeg visste selvskadingen kan drepe meg på sekunder om jeg er alene, men anoreksien, at jeg antakelig er død før jeg er førti, også om jeg går noe opp i vekt, visste jeg ikke. Jeg feirer inni meg. DET er opp ned. Livet mitt er en scene som har utspilt seg tenker jeg og skriver videre:

Å ha anoreksi og Asperger er for meg som å leve i bakvendtland. Det jeg burde bli lei meg for, blir jeg glad for. Det andre frykter, finner jeg trygghet i. Det er nok fordi død før førti er mer konkret å forholde seg til enn livet som går i bølgedaler. Noen surfer til og med på livet og bølgetoppene! Jeg er ikke noen, les: null. Kroppen MIN klapper for seg. (Applaus.)

Reklamer

9 kommentarer om “Null-visjon mens kroppen klapper sammen

  1. Er ikke sikkert jeg blir så gammel heller, men gjentar som jeg har skrevet tidligere: Jeg vil du skal leve lenger enn meg, for jeg er eldst. Det er mest logisk i hodet mitt. Også har jeg blitt så glad i deg på en måte. Over nett liksom. Du skriver så bra, og du er så varm og god om hjertet. 🙂

    Likt av 1 person

  2. Jeg tror deg når du sier at døden er en venn. Men det er trist å tenke på at anoreksien er så brutal. Men stå på og vær den du må være, – så lenge du kan. Klem, – hvis du vil!

    Liker

  3. Trist å lese, trist at du ser på døden som en venn, trist at du ikke har store ønsker for å Være til, trist hele innlegget ditt. Jeg som har store fungsjonshemminger og alvorlige diagnoser, jeg trodde aldri jeg skulle bli over 30 år, men etter 30 år føler jeg at livet er verd mye. Jeg klarer å jobbe litt, jeg klarer å ha hest, 5 hunder. Jeg kommer meg I behandling og jeg har overlevd over 30 operasjoner, store operasjoner! Livet er ikke bra bestandig, men døden er avslutning på alt kjære deg !

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s