Null-visjon mens kroppen klapper sammen

De fleste anorektikere har en null-visjon. Man vil veie ingenting, være ingenting, forsvinne, dø? Kroppen min er i ferd med å slå seg av. Legen min blir veldig overrasket hvis jeg lever i ti år til. «Veldig overrasket.» Jeg svelger ordene, nikker og aksepterer. EKG, blodprøver og puls viser det, fortsetter legen. Parameterne er imot livet mitt, min eksistens forsvinner, går, jeg blir borte.

Hvordan tar man en sånn nyhet? Samfunnet forventer man skal bli lei seg. Anorektikeren i meg jubler. Den har vunnet. Seieren er vår! Jeg synger (inni meg). Endelig skal jeg få hvile. Det kan snart skje. Jeg blir ikke gammel. Jeg kjenner en ro. Ro, ro til fiskeskjær. Så sporer toget av skinnene sine. Jeg liker å se ting i bilder forteller jeg deg, så smiler jeg til kameraet. Jeg hadde lue på i går, for jeg var kald enda jeg spiser. Det blir en vinterdag til. Jeg postet bildet på Instagram. Jeg var.

Aspergeren i meg, nå er det den sin tur, forholder seg til konkrete ting som døden. Døden er absolutt og forståelig, slik man kan forstå døden uten å tro på en religion. Når noen dør, er de borte. Det er det vi VET. Farmor er borte. Hun kommer ikke til matbordet mer og dekker ikke opp med Fyrstekake fra Rema. Er det min tur til å dø?

Jeg setter meg og skriver mens jeg kan. Jeg visste selvskadingen kan drepe meg på sekunder om jeg er alene, men anoreksien, at jeg antakelig er død før jeg er førti, også om jeg går noe opp i vekt, visste jeg ikke. Jeg feirer inni meg. DET er opp ned. Livet mitt er en scene som har utspilt seg tenker jeg og skriver videre:

Å ha anoreksi og Asperger er for meg som å leve i bakvendtland. Det jeg burde bli lei meg for, blir jeg glad for. Det andre frykter, finner jeg trygghet i. Det er nok fordi død før førti er mer konkret å forholde seg til enn livet som går i bølgedaler. Noen surfer til og med på livet og bølgetoppene! Jeg er ikke noen, les: null. Kroppen MIN klapper for seg. (Applaus.)