Å bruke hele kroppen – en sosial ledetråd

I kommunikasjon, er det viktig å balansere. Begge parter må komme til ordet, ballen må spilles frem og tilbake. Alle berørte må få holde i ballen og si sine «slag», som på en volleyballbane. Dette kan jeg forholde meg til. Men jeg må også vise at jeg faktisk lytter. Hvordan gjør jeg det, når jeg er opptatt med spillet mitt og bare venter på min tur?

Jeg skal vise med kroppen min at jeg lytter. Jeg kan kanskje sette meg ned hvis de andre sitter – møte dem på samme nivå. Jeg kan legge hodet på skakke. Jeg kan lene meg litt frem. Jeg kan smile hvis det er et muntert tema, og «skru av smilet» om det er et alvorlig samtaleemne. Jeg kan nikke for å vise at jeg forstår. Jeg kan stille oppfølgingsspørsmål som viser at jeg har lyttet og er interessert.

Så kommer vi til fakta/sannheten. Mange med Asperger syndrom er veldig opptatt av å formidle sannheten. Er jeg interessert? Eller later jeg som? Skal jeg likevel fortsette skuespillet der jeg viser med kroppen min at jeg bryr meg, slik at dialogen kan fullføres? Jeg tror svaret er ja. Det er likevel vanskelig for meg.

Først må jeg bruke øynene, vise at jeg er tilstede. Se på deg når du snakker. Men jeg er så mye mer interessert i skoa dine! De er mindre kompliserte å se på og jeg tenker på hvor du har gått hen og hvor du vil gå. Problemet er visst at man ikke kan være tilstede og tenke å to steder samtidig, så hvor du har gått og hvor du skal gå i dine sko, MÅ vente.

Jeg bryr meg om det du forteller her og nå, men jeg må feste blikket et sted. Det er ikke i ansiktet ditt (les: skoa)! Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi jeg aldri forstår alle uttrykkene og føler meg mindreverdig og mislykket om jeg møter ansiktet ditt fullt og helt. Tvinger jeg meg til å se på øynene dine, får jeg ikke med meg hva du sier. Så for meg er å feste blikket på skoa dine strategisk lurt, bare jeg ikke begynner å tenke på hvor du skal.

Mange tror
at jeg hører bedre etter om jeg sitter stille og ikke driver med andre ting samtidig. Sannheten er at jeg hører bedre hva du sier hvis jeg samtidig har noe i hendene. Men gadgets skal visst ligge. Strikketøy er mer akseptert. Men jeg har ikke strikketøy nå og jeg har det greit med ipaden i fanget. Men jeg skjønner at jeg må legge den vekk. Vanlige mennesker tenker ikke på to ting samtidig og samtidig får med seg det som blir sagt like godt da. Jeg må derfor vise deg at jeg lytter til deg gjennom å legge den vekk.

Jeg kommer på ting underveis jeg er redd jeg skal glemme å si senere. Som at jeg har Asperger syndrom. Jeg kan plutselig bli usikker på om jeg har diagnosen og avbryte legen i en viktig, for han, forklaring om noe. Jeg spurte mens han snakket om noe annet. Jeg dro ballen ut av hendene på han. Kan han like et sånt menneske?

Siden han har lege, har han litt mer romslighet rundt slike avbrytelser enn folk flest. Jeg avbrøt også psykologen med at jeg ble glad for noe han hadde sagt lenge før som vi ikke skulle snakke mer om, mens vi egentlig satt og snakket om følelsen sorg. Jeg var ikke lei meg, jeg var glad, for vi skal fortsette å skrive sammen. Jeg bare måtte skyte det inn.

At jeg avbryter deg, betyr ikke at jeg ikke aksepterer, respekterer eller verdsetter det du sier. Det betyr bare at jeg har veldig mange raske tanker i hodet mitt og at jeg er redd de glipper og forblir der inne som mistede, kaotiske garnnøster, om jeg ikke får sagt dem mens tråden er rød. Hodet mitt kjennes så stort, så stort.

bighead

Advertisements

6 thoughts on “Å bruke hele kroppen – en sosial ledetråd

  1. Jeg føler meg veldig igjen i det du sier når det kommer til det med å avbryte andre. Det er så utrolig ubehagelig og enda mer ubehagelig dersom man har rasende tanker i hodet samtidig. Jeg har med tiden bare lært meg at det er en mangel jeg har og en feil jeg kan rette opp i, med tid igjen.

    Likt av 1 person

  2. Jeg blir avbrutt mye, og da mister jeg tråden; så kan det gå en stund før jeg får ordet igjen, og da har samtalen beveget seg for langt bort fra det jeg snakket om til at det blir anledning til å gjøre meg ferdig. Det er frustrerende. Jeg tror de gjør det av forskjellige grunner: noen fordi jeg snakker for sakte, andre fordi jeg sier feil ting, atter andre fordi fremtoningen min ikke nødvendigvis indikerer for dem at jeg har noe å bidra med, mens andre ganger har det ikke nødvendigvis noe med meg å gjøre, men at de vant med samtalepartnere som avbryter tilbake, slik at alle må være villig til å bryte seg frem for å få være med, men jeg får ikke det til. Jeg er avhengig av at noen lager rom i samtalen for at jeg kan begynne å snakke, og så la meg uforstyrret få snakke ferdig. Derfor får de som avbryter meg en stor rød anmerkning inne i hodet mitt.

    Likt av 1 person

  3. Det er ikke enkelt……. Vanskelig å føre en samtale eller å formidle noe, dersom en føler at kommunikasjonen ikke går begge veier. Og som du sier, – det der med blikk-kontakt er veldig viktig for de fleste. Jeg har vært med på rollespill, der jeg skulle fortelle noe som var viktig for meg, mens motparten IKKE skulle vise interesse i det hele tatt. Det var utrolig frustrerende, til og med til tross for at jeg visste det var et spill. Det tar ikke lang tid før en mister energien i en kommunikasjon, – når en føler at en ikke får «noe tilbake».
    Så jeg skjønner godt at din oppmerksomhet på skoene mine kan bli problematisk. I hvert fall når jeg ikke forstår…….. ( Fint at du forklarer og forklarer, – det er så viktig!)

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s