Kontroll

Jeg har laget denne filmen, «Until I fit in», for å vise noe jeg trenger når alt er kaos rundt meg: Kontroll (og å være igjen alene).

Kontroll kan jeg oppnå gjennom å ha full oversikt. Hvis jeg vet hvem som kommer på jobb og hva du har til middag, kjenner jeg en ro. Det hjelper også når nattevaktene setter seg ned etter dagen og kan fortelle meg hva de har gjort, før jobb. Det blir en rød tråd, en slags overlapping, mellom deres dag og min.

Jeg føler og kontroll når jeg får sitte i fred med spesialinteressene mine, alene, uten noen å ta hensyn til, uten inntrykk fra det ytre rundt meg, uten å kjenne på meg selv. Bare gjøre. Knipse bilder og sette de sammen. Skrive ord og lage setninger.

Det finnes også hjelpemidler som gir meg kontroll. Mest sentralt står noe alle har, enten elektroniske eller manuelle; kalender og klokke. Jeg vet akkurat hva tiden sier nå, les: Bloggtid!

Jeg trenger også å vite hvem som er hvor når. Og ikke minst, hvor er jeg?! Det hjelper stolen min meg med. Jeg har en kulestol. Der sitter Helene. Eller så sitter hun (jeg) ved macen festet i belter.

Jeg vil vite at du er der om jeg trenger deg. At det er et stort bilde (verden) jeg kan træ inn i når jeg er klar, og at du vil lage en plass til meg der. Jeg trenger ikke kritikk, selv om uten kritikk vil en ikke forbedre seg stort, så kanskje kritiserer du meg litt for at jeg skal bli mer sånn som du vil ha meg. Jeg kjenner jeg blir redd, for noen er alltid ute etter å hakke på meg.

Når man er ukokt spagetti (har svart/hvit tenkning) er det svært vanskelig å motta kritikk. Det hjelper derfor å være forberedt på når den kommer. Igjen: Kontroll. Gi meg kritikk de gangene jeg ber om den, eller det er høyst nødvendig å irettesette meg. Les: Jeg blir tre år og leker med Duplo-klossene mine når du plukker på noe ved meg og mitt. Så, vær varsom, som du vil være med en jente på tre.

Når man har Asperger, er det lett å ta kritikk som et tegn på at man er hatet. Det er fordi vi som barn ofte har opplevd mobbing. Vi tar kritikken på noe vi gjør, som kritikk av oss selv. Jeg trenger ikke kritikk for kritikkens skyld. La meg heller leve litt som jeg er, respekter meg som jeg er og trå forsiktig i gressplenen min. Den er så kortklipt og trimmet til det innerste! Jeg kan uansett ikke bli like bra og typisk som du. Er det greit? Du er finere enn meg, i mine øyne. Så, ikke kritiser meg om det ikke er høyst nødvendig. Jeg blir ikke noe bedre av det (dessverre og beklagelig vis).

Det er også vanskelig å motta ros, men det trenger jeg virkelig! Det vanskelige er at jeg lurer alltid på motivet bak (jeg stoler ikke på at du vil meg vel og mener det du sier når det er positivt), og jeg vet ikke helt når jeg skal si takk.

P.S. Liker du bloggen min og den gir noe verdifullt, sier jeg takk! Takk for at jeg får bidra til forståelsen din. Var det et riktig takk? Et begrunnet takk er mer verdt enn et ubegrunnet. Ta det til deg: Takk, lesende leser!

P.S. 2 Jeg er ferdig nå.