Til jeg står på begge bena (You lift me up)

Noen ganger, trenger jeg en hjelpende hånd (om og om igjen) for å reise meg opp om morgenen og andre tider på døgnet. Er det din hånd? Om du jobber her, kan det hende. Du må legge teppene rundt kroppen min. Du må gi meg mat. Du må være der, rett og slett. 24 timer i døgnet. Men dere deler på, så du er ikke her hele den tiden. Dere løfter til jeg står på begge bena. Når jeg faller, plukker dere meg opp igjen.

Noen ganger, er jeg den hjelpende hånden. Den som skriver og opplyser og lærer bort hvordan det er å være meg. Derfor får du som leser, mulighet til å skjønne. Jeg kan lære deg at det er slitsomt å være meg når du har vært på restaurant og spist hvitløk. Vil du vite det?

Kanskje ikke. Det er frekt og ikke slik folk sier. Folk legger en myk pute i mellom og sier stille, beskjedent og åpent: Har du hatt en fin ettermiddag/kveld? Så kan du fortelle om hvitløken hvis du vil. En av de som jobber her sier, når jeg spør om han har spist sterk mat om jeg ikke klarer å stoppe setningen i tide: Ja, det kan jeg love deg, etterfulgt av fortellingen om en lykkelig restaurant-tur. Jeg liker ærligheten hans. Det er ikke noe filter i mellom oss. Jeg kaller det aspergersk. Noen sier nettopp det, at vi med Asperger syndrom mangler mentale filtre.

Tilbake til hvitløken, sansene mine som fanget den opp og løftet meg til virkeligheten. Jeg undres hvorfor man gråter når man skjærer løk og ikke når man hakker hvitløk. Den er jo sterkere. Slik kan jeg forsvinne inn i tankene mine og bli helt borte i dem. Det er som å gå en tur i skogen. Først ser du et vann, men så en tue med blåbær, du har kanskje et bær å plukke med noen, dere går sammen og prøver å reparere i forholdet, mens dere ser på disse bærene som ikke blir syltetøy av seg selv.

Det blir bare en grøt av tanker dere lufter. Så prøver dere å se langt frem igjen, mot vannet. Prøver å glemme detaljene. Liten tue veltet stort lass, men dere kommer til vannet, målet for turen der fremme. Dere har klart det igjen og får fisk – les: friskmeldt forholdet. Dere elsker hverandre, tross skjær i sjøen og bær å plukke med hverandre, ser utover vannet og kysser. Dere løfter hverandre opp og fram. Slik går nå dagan, i den nevrotypiske verdenen vår.

Noen bader. Det er kaldt. «Deilig,» sier de. Og slik skjønner dere at alle er forskjellige, før dere snur ryggen mot vannet og går hjem igjen med lue på hodet, vanter på hendene og inn i varmen til kjøkkenbenken, løken og middagsbordet med økt respekt for ulikhetene deres. Det er kjøttkaker med stekt løk. Eller er det seibiff?

Dere står over hvitløken i dag. Hvorfor? Det bare passet sånn. Folk flest har ikke en forklaring på alt. Jeg er flue på veggen i tankene mine og du klasker til meg før du skjønner at jeg trenger at du plukker meg opp, så jeg kan fly ut i verden, på begge bena, i butikken, i samfunnet, i livet. Når du er på jobb, husker du. You lift me up. Jeg hører på Madrugada i headsetet mitt, akkopagnert av Ane Brun. Hjemme (hos deg) blir jeg forhåpentligvis glemt. Takk (jeg mener det).

P.S. Jeg vil vite (forklaringen)! Hvorfor ikke hvitløk i dag?
P.S. 2. Jeg bryr meg, om det betyr noe.

Advertisements

6 thoughts on “Til jeg står på begge bena (You lift me up)

  1. Det hender det slipper ting ut av meg, som jeg rent faktisk vet, også, kan bli oppfattet sårende. Sist da jeg var inne i Oslo, på rikshospitalet, for oppfølging angående en sykdom jeg har, relapserende polykondritt, fikk jeg endel pes fordi jeg røyker. Helt betimelig, for det burde jeg så absolutt ikke gjøre. Og snakket om at jeg fryktet jeg ville legge på meg endel hvis jeg sluttet å røyke.

    Så spurte legen om jeg fastet. Og jeg klarte ikke dy meg, men repliserte rett ut og uten omsvøp i det hele tatt, men med et forhåpentligvis litt avvæpnende smil: «Ser det sånn ut?» (jeg er sterkt overvektig)……Legen var sprek nok i replikken selv, han, til å kvittere umiddelbart: «Nei !». 🙂

    Likt av 1 person

  2. Du skriver veldig bra. Jeg er mor til en femåring som utredes for autismespekterforstyrrelse, som det gjerne heter i våre dager. Asperger har blitt hvisket. Av og til er jeg overbevist, av og til tviler jeg. Ofte klør jeg meg i hodet. Hvem er hun, den gode rare trivelige beste femåringen på jord? Gjør jeg rett? Gjør jeg henne urett? Jeg gjør så godt jeg kan. Stort sett. Hvordan er det hun virker, hvordan er hun skrudd sammen? Snille jenta mi. Stille blant folk, tar det igjen i rikt monn hjemme. Slitne ører. Men for et fantastisk hode hun har! Alle tanker, betraktninger, undringer, løsninger. Hun er enestående. Og underfundig.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s