Den første boka mi, skulle egentlig hete Rever over alt, basert på en barneopplevelse med en rødrev i sofaen hjemme som toåring. Jeg så den.
Selvsagt var det hjernen som spilte meg et puss og en psykolog ville sagt barneschizofreni. Men det var ingen der til å si noe. Det var «bare» Asperger syndrom. Men det var ingen der til å si noe.
Videre har jeg møtt mange rever. Det er alltid noen som lurer. Du husker vel eventyrene om reven og bjørnen og halen som frøs til is? Det var ingen der til å advare bjørnen, ingen til å si noe. Og så fikk bjørnen kort hale.
Jeg har fryst til is. Jeg har blitt kald. Jeg har lært meg å skjelle ut andre mennesker. Jeg som bare vil være snill og god, har fullt revens fotspor. Jeg er smittet, rett og slett. Rever spiser katter. Det er skummelt å tenke på. Er det noen dyr i kostholdet mitt?
Jeg har en anorektisk kostplan. Den består ikke av kjøtt, men kanskje noe av næringen har gelatin eller noe. Jeg tenker gris. Jeg er en gris. Og en rev. Og en sebra. Og en spurv. Fly min vei! Jeg vil fly.
Jeg er bare fanget – i en menneskekropp. Og vi mennesker blir noen ganger gamle. Det er et langt lerret å bleke, særlig for en kunstnersjel som helst fotograferer og fremkaller på lerret eller fotoplate. Knips. Her er vi.
aspergerinformator.com 
En rev er en rev og kan ikke være noe annet. Og reven er ikke slem, den er bare rett og slett slik rever er! (Tror jeg husker noe sånt fra Hakkebakkeskogen..)
Parallellen er klar: DU er DU og kan ikke være noen annen…
LikerLikt av 1 person
Men jeg vil så gjerne… ofte. Men jeg er meg. Og kan ikke være en annen. Og du liker denne rare damen 😉 Takk.
LikerLiker