asperger syndrom · Uncategorized

Til meg? Et juleminne, mat og mimikk

Det er andre desember. Jeg åpner en pakke. I pakkeposen ligger klær til dukkene mine. I legoluka sitter skøyter:

skoyter

Så åpner jeg mailboksen. Fra Silje kommer dette juleminnet:

Jeg var vel rundt fire-fem år, og familien satt og spiste middag på julaften. Mens jeg satt og pirket vekk delene av kjøttstykket jeg ikke likte, banket det plutselig på på verandadøren. Jeg skvatt til. Pappa ba meg med et lurt smil om å åpne, for han trodde at det kanskje var til meg. Usikkert listet jeg meg bort til døra, og ser såvidt en skikkelse med en gammeldags julenissemaske på seg i mørket. I flere minutter sto jeg bare og så på han, før jeg låste døra og gikk og satte meg igjen. Han ville jeg ikke ha inn!

Pappa slapp han inn og jeg fikk gave. Men jeg var mest opptatt av at  jeg blitt avbrutt midt i middagen av en vilt fremmed person som ikke brukte den vanlige inngangsdøra, og hvordan hadde han kommet seg opp? Hadde han brukt vår stige, eller hadde han med seg egen?

🙂

Jeg smiler når jeg leser. Vi med Asperger syndrom har også mimikk. Jeg smiler! Noen av oss mangler ansiktsuttrykk for det midt i mellom og synes det er vanskelig å lese andre mennesker. Derfor opplever jeg ofte folk som sinte uten at de er sinte. De er kanskje bare tankefulle. Tenk deg så slitsomt: Å alltid tro at noen skal gi deg opp og skjelle deg ut hvert øyeblikk de opptrer nøytralt!  Det gir meg angst. Så er sirkelen i gang å snurre som jordkloden. Det går rundt og rundt. Året også, julen kommer og jeg blir ett eldre.

Temple Grandin, som har autisme, lærte som ganske stor om egne ansiktsuttrykk. Da hun skjønte hvordan hun så ut da hun var glad, trist, fornøyd også videre, ble det enklere å skjønne andre mennesker. Temple klarte det. Hun ble også bedre på å vise hva hun følte. Det gjør det lettere for deg å skjønne oss. Jeg prøver å smile tydelig når jeg blir glad, og for all del å ikke se sint ut når jeg ikke er sint.

Noen pirker i maten og vil ha maten adskilt. Det er ikke så lett alltid i en julemiddag! Jeg kunne heller ikke spise hele ribba. Jeg pleide å dele den fra hverandre. Kanskje var jeg litt redd for fett allerede da. Jeg vet ikke. Jeg kunne jo spise dessert! Og medisterkaker, men jeg visste jo ikke hva som var i dem. De var bare trygt laget av mamma. Og, som jeg elsker mamma i julen!

Jeg tåler at annen mat blander seg, men ikke alle med Asperger gjør det. De trenger at potetene ikke rører kjøttet og så videre. Treffer matvarene hverandre, klarer de ikke å spise dem. Noen har veldig begrenset kost og spiser det samme hele tiden. Temple spiste yoghurt og gelé.

Mitt og ditt tenker jeg også på når jeg leser. Det er stor forskjell på om nissen klarte seg på egenhånd eller om han brukte deres stige, tenker jeg. Det handler om balanse i relasjonen.  Men kanskje kan nissen fly og trenger ikke låne stige hvis han har skjegget på, som i Putti Plutti Pott? Desember er måneden for mysterier. Likevel er det ikke så skummelt, for det er (nesten) likt hvert år. Det er bare jeg og Silje som blir litt eldre og barneminnene som kommer på avstand.

Lenge leve tradisjoner og et juleminne. Silje sitt.

P.S Silje er nå med i konkurransen om et kommunikasjonsarmbånd. Vil du dele juleminnet ditt også? helenelar@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s