Når jeg er på sykehus, er jeg ganske isolert fra resten av verden. At jeg ikke bryr meg om andre mennesker, stemmer likevel ikke. Mange med Asperger syndrom blir stemplet som asosiale einstøinger. Vi trenger ikke være det.
Jeg klarer meg riktignok uten mange mennesker. Fordi sosial omgang er komplisert og energikrevende for meg, er det ofte jeg ikke mestrer det sosiale livet. Derfor inviterer jeg sjeldent til besøk eller sammenkomster og er tilsynelatende alene med sykehuspersonalet.
Men jeg bryr meg om hvordan det går med andre personer og bruker timevis på å snakke med dem på Facebook. Jeg bryr meg! Virkelig, det er bare ikke så lett å se om du ikke vet alt jeg er med på. Jeg er med i grupper på Facebook og vil gjerne høre til, passe inn, bli et helt puslespill.
Men jeg mangler åpenbart noen biter i det sosiale spillet. Det er som å mangle en fot på fotballbanen. Jovisst kan jeg score, men verken stå eller løpe samtidig. Jeg må fokusere på én ting om gangen. Nå fokuserer jeg på hva DU skal ha til middag, siden middag er noe folk har. Spørsmålet mitt om middagsmaten din, er min link ut til samfunnet. Linken min kan virke fjern for deg. Igjen, jeg mangler noen biter i det sosiale spillet.
Vi kan oppsummere mitt sosiale, fysiske samvær i besøkstid. Besøk gir meg følelsen av å bety noe for noen som JEG skal bety noe for. Jeg må gi av meg selv. Det holder ikke å åpne posten og si «ha det bra». Jeg må spørre hvordan besøket har det. Jeg må høre om det er noe de vil snakke om. Jeg må lytte til livet deres, utenfor sykehuset. Jeg vil! Men jeg får det ikke alltid til.
Jeg mener ikke vondt med å avvise deg. Du må kjenne din besøkelsestid, for jeg klarer ikke å si «nok» før det er for sent. Da har jeg kanskje avvist deg brutalt. Da gjør det vondt å være glad i meg og vondt for meg å vite at jeg har skuffet deg nok en gang. Det kan være innbydende å gi opp veien vår innendørs når man ikke aner hvordan man skal få meg ut (av meg selv).
P.S. Jeg plasserer hjertet i sølepytten så du kan kjenne kjærligheten min når du går.
aspergerinformator.com 
Jeg ser at du bryr deg når du kommenterer på bloggen min. Internettvenner kan være gull i blant. Man kan være sosial uten å måtte møte dem. Facebook er en genial oppfinnelse sånn sett, for uten facebook hadde jeg mistet mange av vennene mine da jeg ble syk. Men så er jeg veldig glad i å være sosial også, jeg bare klarer det ikke alltid.
LikerLikt av 2 personer
Takk for at du ser!
LikerLikt av 1 person
Veldig flott bilde!
LikerLikt av 2 personer
Takk
LikerLiker
Ut i fra sånn som du skriver, så er ikke jeg i tvil om at du bryr deg om andre mennesker. Selv er jeg på en måte einstøing, sosialt sett, men tilbringer en god del tid på facebook og twitter. Så jeg er sosial allikevel, og jeg er sosialt engasjert.
LikerLikt av 1 person
Du er kjempeengasjert til og med i bloggen min! Jeg liker deg.
LikerLikt av 1 person
Er ikke noe særlig sosial ute blant folk. Men på nettet liker jeg meg. Der har jeg god nok tid til å tenke på hva jeg vil skrive. Og jeg slipper å stresse sosialt.
LikerLikt av 1 person