Dilemmaet

Når man har en Asperger-diagnose, vet man at man er litt annerledes. Dilemmaet blir om jeg skal prøve å tilpasse meg de andre eller om jeg skal være som jeg er og dermed kollidere i sosiale settinger, både på nett og «in real life».

Jeg ønsker jo at folk skal godta meg. Men skal jeg la de godta en som ikke er meg, den tillærte Helene, eller skal jeg våge å være meg selv og se om de fortsatt kan like meg som henne direkte men sjenerte? Da hadde det ikke blitt en like fargerik blogg, men jeg ville kanskje fremstått som en bedre meg. En annen Helene. En mer som deg. Du ville tatt meg for god fisk.

Samspillet i det sosiale livet går mye bedre når jeg spiller med, men jeg klarer ikke hele tiden. Da hadde jeg ikke trengt noen diagnose. Da hadde ikke fagfolk behøvd å behandle meg eller å diagnostisere meg. Jeg har også tilleggsdiagnoser som gjør at jeg omkommer om de ikke hjelper meg. På så tynn is spiller vi på lag, helsevesenet og jeg.

Men tilbake til Asperger syndrom og den sosiale arena, Facebook eller telefonsamtalen eller praten før sengetid. Skal jeg være slik som deg, eller skal jeg være meg? Skal jeg bruke dine fraser, si god ettermiddag selv om det skjærer inni meg og droppe å fortelle deg om tilbudene hos Coop?

Det er en balansegang. Skal jeg la være å såre deg gjennom å undertrykke mitt store ærlighets/sannhetsbehov? Skal jeg la være å hvile når jeg trenger det fordi det er kjedelig for deg å se på en som sover? Skal jeg strekke strikken så langt at jeg ryker?

Selv om det er vanskelig å være seg selv og lett å spille skuespill, ender jeg innlegget med dette bildet. Jeg håper du er hele deg sammen med meg. Du trenger ikke legge lokk på noe av personligheten din. Det er rom for deg, innenfor og utenfor døra på gløtt. Sånn er det å kjenne en jente (meg) med Asperger syndrom. Jeg vil bare være venner og et vesentlig vesen! På tross av at jeg sliter med sosiale relasjoner og kommunikativ adferd.

beyourselfIllustrasjon: Dukke av Mewie fish. Foto og redigering av meg. 

Reklamer

6 kommentarer om “Dilemmaet

  1. Har du lest noe av Svend Brinkmann? Han problematiserer dette med at alle i dag, ifølge selvhjelpslitteraturen og tidsånden, skal være seg selv og være autentiske. Han er mer opptatt av at folk skal oppføre seg skikkelig. Der setter han det på spissen, men noe av poenget er at – med mindre man går over i det ekstreme – er masken en del av mennesket, fordi mennesket definerer seg selv og lever i relasjon til andre, og da er det normalt og sunt å tilpasse seg. Tatt da i betraktning at det heller ikke er gitt at alle ens tanker, instinkter og kompulsjoner faktisk er ens egentlige jeg, så det blir lettere sagt enn gjort å være seg selv, for hva er det egentlig? Med det sagt kjenner jeg igjen skuespillet, og jeg har spilt for mye av det.

    Likt av 1 person

    • Interessant perspektiv, men jeg tror både du og jeg skjønte hva jeg mente. Men jeg kan være med på at masken også er en del av meg. Smilet mitt når jeg ikke er glad er min tilnærming til å bli akseptert. Og jeg er glad i smilet mitt med det lille smilehullet og øynene som smiler med, blå. Ja, masken er en del av meg. Og for å gota meg, må man også godta at jeg spiller litt for galleriet. Jeg skal sjekke ut litteraturen hans når jeg får mer overskudd. Takk for innspill!

      Likt av 1 person

      • Ja, jeg skjønte hva du mente, men der var jeg «meg» uten maske. Jeg lytter, før jeg knytter forbindelser til ideer og prinsipper fra bøker jeg har lest, så deler jeg dem, og da reagerer folk på forskjellige måter. Noen syntes det er interessant, andre blir irriterte, men de fleste venter nok bare på at jeg skal bli ferdig så samtalen kan gå tilbake til det de egentlig ville snakke om. Det er vanskelig å bedømme når noen vil ha tankesprangene mine og når det er upassende, så ofte lar jeg bare være, men jeg gjorde ikke det i dag.

        Likt av 1 person

  2. Kjære Helene.

    Hadde du levd i en annen tid – ville du aldri hatt behov for å stille det spørsmålet. Før i tiden var det «lov» ikke å passe inn i veldferdssamfunnets A4 boks som alle til død og liv skal passe til.

    Husker en gang jeg skulle prøve å forklare for en skoleleder i ungdomsskolen hvordan min AS sønn fungerte (med hans egne ord) – stakkern så ut som et spørsmålstegn.

    Hvordan skal en som er rund passe ind i en A4 kasse uden å gjøre seg selv mye mindre enn det jeg er ?

    Så jeg heier på du skal være deg selv…. – uten å bli superegoist…. 😉 Det kan være noen situasjoner som krever ditt skuespillertalent for ikke å støte / såre andre (det må vi alle av og til) – men ut over det – vær den du er… – og så – som en liten trøst – ditt liv blir lettere med alderen – når ungdommens krav til ensartethet blir en saga blott – også for deg…. 😉

    Klemz

    Likt av 1 person

    • Takk, jeg er 32 alt da så ikke helt ungdom lenger. Men det er klart man ikke skal såre andre helst, og det vil jeg prøve å tilpasse meg etter. Jeg liker at sønnen din har en flott pappa.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s