Men det er jo ikke så ille!

Noen ganger, sånn som nå, spør jeg meg selv om jeg egentlig har Asperger syndrom. Det er jo ikke så ille! Men så slår det meg, – det er en evneprofil. Det er ujevn begavning. Jeg er veldig god til noe. Såklart det ikke gjør vondt hele tiden når man mestrer. Det gjør ikke vondt hele tiden selv om det er en noe annerledes måte å leve på og tolke verden og sanseinntrykk på. Annerledes behøver ikke å kjennes dårlig.

Jeg har også familie og noen venner. Jeg lever med gode mennesker som har vist meg rett og galt og en del grunnleggende sosiale regler, så jeg går ikke i baret hver gang – bare når det topper seg. Og litt ellers. Asperger syndrom er et usynlig, sosialt handicap. Men det er ikke som å være lam i føttene – jeg kan gå noen ganger.

Så smiler jeg, assosierer meg vekk, redigerer et bilde og hører på musikk i headsetet mitt mens jeg hører den andre personen i rommet puste tungt. Jeg er ømfintlig for sanseinntrykk som mange aspergere (lys, lyd, lukt). Jeg er sårbar. Jeg er lett å krenke. Jeg krenker andre, for å forstå min plass i det sosiale hierarkiet. Andre mennesker driter seg ikke ut med vilje. Jeg trenger det.

Lyden av mine egne hjerteslag minner om skritt i underetasjen og skremmer meg og minner om våkennetter som barn. Jeg er liten. Jeg har ikke så mye til felles med andre på min alder. Jeg kan likevel forstå noen av dem. Jeg liker når vi møtes på halvveien og de forteller meg om dagen sin.

Jeg hører stolen bevege seg og kjenner lukten av gjærbakst. Noen reiser seg. Rommet skifter klima. Fra mannlig kontakt til kvinnelig. Den myke damen med det milde smilet. Jeg vet ikke hvilken farge hun har på øynene. Jeg har aldri sett henne i øynene. Det er typisk aspergere å ha manglende blikkontakt.

Jeg snakker også på en litt spesiell måte; lavt, og elsker regnvær de gangene ingen andre gjør det. Da er jeg fri som fuglen! Lyden, fuktigheten, atmosfæren. På vei mellom to planeter. Sånn kan det kjennes å ha Asperger syndrom. For meg.

laginaandsiv8

Reklamer

11 kommentarer om “Men det er jo ikke så ille!

  1. Noen ganger er det ålreit, noen ganger er det ålreit, noen ganger er det helt ålreit, – in the morning…..

    Så bra at det er stunder du opplever som ok innimellom, Helene. Og kanskje av og til enda bedre enn ok? Trist å tenke på at du har så mange vonde og vanskelige dager. Håper påskedagene kommer til å gi deg så mange gode opplevelser at helheten blir positiv!

    Liker

  2. Jepp, noen ganger er det helt ålreit. Måtte bare finne fram den sangen, også, nå. For sånn føler jeg det også. Og jeg har definitivt asperger syndrom, men det er helt greit, det. Noen ganger. 🙂 ❤

    Likt av 1 person

  3. Men jeg har hatt endel tunge stunder fordi jeg har følt at folk ikke har skjønt det, bagatellisert det, bagatellisert angsten min og i det hele tatt ikke fattet poenget. Men det er fullt mulig vi da har snakket forbi hverandre. Fordi andre oppfatter kroppsspråk og alt det nonverbale mye bedre enn meg, antakeligvis, så greier vi på en måte ikke å korrigere hverandre, sa eksen min i dag.

    Og eksen min var på arbeidslederkurs for ikke å lenge siden, og på det arbeidslederkurset for BPA (jeg har brukerstyrt assistent der min eks er arbeidsleder, enn så lenge, vi skal forsøke å endre på det snart), så var det også tilstede en som var blind. Vedkommende var ikke født blind, men hadde blitt blind en gang i ungdomstiden, ettersom jeg kan huske av det eksen min sa.

    Og han som var blind, han sa at noe av det han savnet aller mest etterat han ble blind, var kroppsspråk.

    Sånn at han syntes han skjønte meg, sa han til min eks, at det kan være vanskelig å greie seg ordentlig uten å kunne se alt av det, i kommunikasjon med andre.

    Men så kompenserer man. Han som var blind, han kompenserte litt for det, med å merke luftsstrømmer når noen nikker ja.

    Sånn sett er det kanskje lettere endel ganger, for oss m. asperger, for jeg ser jo NOE, selv om jeg kanskje ikke ser alt og oppfatter alt.

    Og jeg tror det er i gapet mellom det jeg er og oppfatter, og hva jeg ikke ser og ikke oppfatter, at angsten oppstår. Sånn at angsten kanskje ikke er så veldig irrasjonell, men kommer av at vi rett og slett ikke sikkert VET om vi har oppfattet det riktig.

    Likt av 1 person

  4. En kjempefin beskrivelse med en god innlevelse om det å ha asperger. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Flere av mine aller næmeste venner har asperger (ganske tilfeldig at det er flere av de få nærmeste vennene mine, som har asperger), og de er flotte mennesker på både godt og vondt. Det flotte veier aller mest, det er derfor jeg er så glad i dem.

    Husk at selv om du har en sykdom som er litt annerledes ifht det sosiale, så er det alltid noen som er glad i deg – sykdom eller ei. Gode venner og familie ser rett gjennom sykdommen og inn i ditt hjerte, for det er DEG de er glade i, det er DEG de ser – ikke sykdommen.

    Håper får en fin påske 🙂 Klem fra meg

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s