Diagnose-aggresjon

Aggresjon er ikke en diagnose, men noen ganger får diagnosen Asperger syndrom, om man får den som voksen, en til å rette aggresjon mot foreldre, skolesystem eller fagpersonell som ikke har oppdaget syndromet før. Hvorfor er et spørreord som brer seg ut i fingertuppene og jeg både skriver og skriker for å forstå hvorfor. Det stille barnet har blitt en utagerende voksen. Hun slår og sparker og kutter seg selv.

Jeg har selv kjent på en slags maktesløshet her jeg har svevet rundt i verdensrommet uten å føle at jeg har passet inn på planeten jorden. «Jeg er jo ikke menneske!» «Jeg skjønner ikke menneskene!» Det er to setninger jeg brukte mye da jeg ble lagt i belter sommeren 2012. Samtidig pågikk rettssaken mot Anders Behring Breivik, og noen slang ut av seg at han hadde Asperger syndrom. Jeg var mistenkt for å ha det, og følte meg plutselig som drapsmaskin. Jeg ble redd, mindreverdig og suicidal.

Når maktesløsheten og identitetskrisen forsvant gjennom diagnosen, begynte jeg å lure på om foreldrene mine overhodet hadde sett meg i hele min oppvekst. Så forstod jeg, gradvis, at det var det at de hadde sett meg som gjorde at jeg ikke ble oppdaget. De hadde gitt meg et trygt hjem uten for mye uforutsigbart. De hadde gitt meg fire vegger, et eget rom og et kjøkkenbord vi fire spiste middag rundt.

Foreldrene mine hadde bygget forutsigbarhet og var stabile voksenpersoner. De hadde så og si aldri gjester. De hadde aldri fester. Det nærmeste vi kom var familiesammenkomster, og med en bitteliten familie var det begrenset hvor mye det utfordret meg. Jeg ble sliten, klatret litt for stor opp i voksenfangene på slutten av besøket, men jeg var bare kosete og kanskje trengte tilhørighet?

Sikkerhetsnettet hjemme hjalp meg gjennom hverdagen. Utfordringene ble større da jeg ble voksen, skulle velge utdanning (noe jeg ikke gjorde, jeg tok den folk flest mente jeg absolutt burde ta, nemlig journalistutdannelsen), finne arbeid (noe jeg heller ikke gjorde), etablere nye sosiale relasjoner (som jeg gjorde til en viss grad) og klare seg på egen hånd (noe jeg klarte dels dårlig og havnet som innlagt i psykiatrien).

Aggresjon kan være utadvendt eller innadvendt, både når den handler om å få diagnose sent eller det å overleve utfordringene jeg møter i døra. Jeg er ofte sint på meg selv. Da kan jeg utagere og skade meg selv fysisk. Det er ikke konstruktivt, men det er meg. Det er sånn jeg fungerer. Det er sånn jeg kommer meg gjennom de største krisene. Du skjønner kanskje ikke hvorfor jeg kutter opp meg selv eller slår hodet i baderomsgulvet. Det kan for deg være veldig frustrerende og du vil stoppe meg. Andre ganger river jeg boka di i fillebiter. Den forstyrret bildet «rommet». Knips.

Åpenhet om Asperger syndrom er med på å åpne øyne for mangfoldet, skape bedre forståelse og bidra til at vakre ord blir realisert og derfor skrev jeg Knapp nok. Men husk, vi som har diagnosen kan også bli mer sårbare og føle sterkere på vår annerledeshet der vi føler oss på feil planet. Se oss i stjernekikkerten og verdsett oss selv om vi blir triste, lei oss, sinte og utagerende. Vi bryr oss om dere samtidig.

Reklamer

16 kommentarer om “Diagnose-aggresjon

  1. JA, sånn har jeg forestilt meg at det har vært med deg og det med selvskading. Jeg har også utvist endel verbal aggresjon, jeg har ikke skjønt hvordan det kunne ha seg at ingen så meg tidligere, men at alle trodde at det var slektstendenser som viste seg i meg, i det at jeg var såkalt distre av meg, i det at jeg ikke var særlig kjærlig av meg, skjønt klemmer har jeg alltid likt. Det er jo litt forskjell på å være LITT distre, og ikke huske veien til en pianolærerinne som man har gått til i 2 år, 2 ganger i uka, ville jeg kanskje synes? Samtidig så fantes det ingen asperger diagnose her til lands på den tida, den kom til landet vårt i 1995, det samme året som jeg giftet meg. Men diagnosen barneautisme fantes jo.

    Min mor har sagt at hvis de hadde satt noen diagnose på meg, så ville det på den tiden nærmest uvegerlig innebåret at jeg hadde blitt sendt på spesialskole, sånn at man kan jo spørre seg om det ville ha medført noe bedre liv for meg, det.

    Jeg likte veldig godt bestemora mi, for vi spilte kort, hun lærte meg og broren min å knytte makrame, og hun lærte meg å hekle. Slik at Barbiedukka mi, hun fikk hjemmeheklede klær, hun, av meg. Og hun dro meg aldri opp på fanget sitt, for hun var antakeligvis enda mer sensitiv for hudkontakt, hun, enn det jeg var. Noe som sannsynligvis utgjorde en nokså stor del av hvorfor jeg var så glad i henne.

    Familien min har alltid vært en veldig sosial familie, men jeg har hatt klare og forutsigbare rammer å forholde meg til, allikevel. Alle var flinke til å danse, utenom meg, jeg er stiv som en stokk på dansegulvet. ❤

    Likt av 1 person

  2. En gang jeg så et program om planetene, så filosoferte jeg forresten litt rundt det med hvilken planet jeg var fra. Ikke er det mars, ikke er det Venus, heller. Nå tenker jeg: En slags ultra-Venus planet med sterke innslag av Mars? Ok….dette ble visst litt tullefilosofering 🙂 ❤

    Likt av 1 person

  3. Kjenner meg igjen også, fra en annen planet. Vi kommer fra samme planet 🙂

    Da jeg var yngre tenkte jeg at livet mottar en spøk, en test. At det ikke var virkelig, jeg tenkte at jeg skulle testes og observeres i denne verden.

    Jeg har også vært sint, kjenner meg igjen i så mye du sier. Ble ikke oppdaget, blant annet pga gode rammer og lærere på skolen og friheten til å være meg. Frihet til å gå med rare hatter ute og lese isteden for å leke med andre, av foreldrene mine.
    Men ettersom jeg ble eldre ble det verre.

    Jeg ble lærer fordi jeg ble anbefalt det også… Ikke fordi jeg drømte om det selv.
    Men tross alt det der prøver jeg pære takknemlig for innsikten og livserfaringen det har gitt meg.

    Jeg tror vi vet mer om mennesker enn «de» gjør selv jeg, Helene :);)

    Likt av 2 personer

  4. Den rettssaken mot Breivik, og spesifikt det rundt psykiatri, angret jeg meg veldig for å ha i det hele tatt sett på, det ødela fullstendig en hel sommer for meg. Så jeg har fremdeles et aller så lite agg til rettspsykiatrien for å nærmest gi blaffen i hvordan det påvirket folk med diagnose. At Malt påsto vi var så elskelige, gjorde det ikke så mye bedre, nærmest tvertimot. Og har vært temmelig opphengt i det, også.

    Og da må jeg jo fortelle hvordan jeg selv på en måte kom ut av asperger-skapet, en god stund etterat jeg fikk diagnosen. Jeg syntes det var en temmelig forvirrende diagnose, for i det jeg så og leste om det i fagbøker dengang, så greide jeg bare bittelitt å se meg selv igjen i det. Senere har det kommet langt bedre artikler og bøker om emnet.

    Jeg var på et foredrag for pårørende, mennesker innen hjelpeapparatet, og der mennesker m. asperger også kunne delta. Såvidt jeg kunne se, så var det ihvertfall EN til med asperger, der, for han kjente jeg igjen fra ei samtalegruppe for mennesker med as/høytfungerende autisme, som den gang ble arrangert av Kari Steindal v/autismeenheten. Det var ingen TERAPI-gruppe, for as kan jo ikke behandles vekk, men skyldes organiske forhold i hjernen. Men vi hadde temaer hver gang. Typiske temaer kunne f.eks. være øyekontakt, sensoriske vansker, empati m. mere.

    Vel, jeg befant meg da, på dette foredraget, og oppå scenen sto en spirrevipp av en psykiater og la ut i det vide og det breie om asperger, og hvor langt utpå jordet vi altså befant oss, spesifikt i fht det med bokstavelighet, noe jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i. Det har kanskje med språknivået mitt å gjøre, det der, for det har jeg papirer på (IQ test) at er nokså bra, visstnok innenfor hukommelse utenfor grafen, sa visst psykologen som foretok testen noe om.

    Jeg ble mer og mer aggressiv der jeg satt, og da det var åpent for spørsmål fra salen, så rakte jeg opp hånda, og uttrykte i svært så spydige ordelag at: «Vi er to mennesker her, med asperger syndrom, som har SNEKET oss inn på dette foredraget her om asperger syndrom.»

    Hele salen snudde seg mot meg, og jeg datt litt tilbake i stolen av øyeblikksresponsen, men raseriet mitt var langtifra oppbrukt, så da foredraget var over, så labbet jeg opp, med min eksmann på slep, og filleristet den psykiateren verbalt, jeg var så ubehøvlet som jeg nesten ikke kan huske jeg noengang har vært. Det bare flommet ut av meg, hele greia.

    Fordømrade spirrevipp, liksom! Vi er jo mennesker, vi også, da? ❤

    Nå for tiden er jeg ikke så veldig sint av meg, da. 🙂

    Likt av 1 person

  5. Jeg hadde jo flere spørsmål, da, til psykiateren der oppe, den øyeblikksresponsen fra salen fraholdt meg ikke fra å komme med de spørsmålene. Og det spørsmålet som brant mest på tunga, var hvorfor vi ikke fikk bedre hjelp til å skjønne diagnosen, blant annet. Jeg tror jeg turde å komme med de spørsmålene nettopp fordi jeg var blitt så sint. Han andre med asperger, han hadde også en god del spørsmål å komme med til psykiateren.

    Dumt av meg å bli så sint, da, for jeg har høyt blodtrykk, det har jeg hatt helt siden dødfødselen av vår (min eks’ og min) sønn, han døde inni mors liv pga svangerskapsforgiftning. Og det var sorgreaksjonene etter dødfødselen som gjorde at jeg fant ut at jeg måtte oppsøke psykiatrien, de var veldig heftige reaksjoner. Noe av det hadde med asperger, kanskje, å gjøre, av de reaksjonene, men dette var jo flere år før jeg fikk noen diagnose på det, dødfødselen skjedde i 1999, og asperger diagnosen, syns jeg å huske, fikk jeg i 2001 eller 2002. Samt at jeg måtte få¨gjort noe med angsten min. Den første diagnosen jeg fikk av psykiatrien var generalisert angstlidelse, som jeg så mottok kognitiv angstbehandling for.

    Samt en god del samtaler om min nærmeste familie, noe jeg ikke kan gå inn på her, men der var det en konflikt som hadde lite eller ingenting med at jeg har asperger å gjøre. Den konflikten var svært så mangeårig og intens.

    Det er de to diagnosene jeg har: generalisert angstlidelse og asperger syndrom. Den kognitive angstbehandlingen gjorde bare at jeg ble verre, for øvrig, angstmessig.

    Og min eks kom med en teori om hvordan det kunne ha seg, som jeg tror stemmer helt utmerket. Jeg er veldig sikker, faktisk, på at det kan stemme.

    Kognitiv angstbehandling går, ettersom jeg har skjønt, ut på at når man skjønner at angsten er irrasjonell, så skal angsten bli borte. Med meg skjedde det motsatte, den ble verre enn verst, og den var ille nok fra før.

    Hvis man skulle sammenlikne det med å ha asperger, med det å være rullestolbruker, sa min eks. Rullestolbrukeren står overfor det å både måtte og skulle utfor ei trapp uten rullestolrampe. DA er det ikke irrasjonelt å være redd for å skade seg, det ville vært mer enn merkelig hvis man IKKE var redd for å skade seg, mente min eks.

    Jeg tror den kognitive angstbehandlingen bare synliggjorde for meg hvorfor jeg hadde angst, og at det ikke var så merkelig at jeg hadde den angsten. Dermed ble den verre. Angsten min er for nærmiljøet, sånn at jo lenger jeg kommer meg vekk hjemmefra, jo mindre angst har jeg. Så dørstokkmila mi er kjempelang, selv MED følge av assistent. ❤

    Likt av 1 person

  6. Og PS: jeg tror IKKE den psykiateren oppfattet meg som spesielt elskelig…… ❤

    Egentlig skylder jeg ham antakeligvis en unnskyldning, men jeg håper han har kommet over den opplevelsen der……. ❤

    Likt av 1 person

  7. Bestemora mi var forresten også litt av en perfeksjonist, og hun var dessuten lynende intelligent (er det endel som påstår, min eks inkludert). En gang vi laget smultringer hjemme, min mor, jeg og bestemor, så uttrykte bestemor, da hun fikk se den ALLER siste smultringen av ca. 300, at «den var fin, den»! ❤

    Vi lo hjertelig, og den episoden har blitt gjenfortalt hyppig i familieselskaper…….

    Min eks hadde en svært god imitasjon av henne, der hun tok attersteg med stokken sin for å unngå å få kllem av noen…..noe hun hyppig gjorde.

    Asperger syndrom har blitt oppdaget på begge sider av farsslekta mi, altså både på bestemor og bestefar sin side av slekta. På min mors side, derimot, der finnes det håndverkskunstnere, men ikke asperger så langt som jeg vet om. Mora mi har skrevet dikt i alle år, her er et dikt om meg, som hun skrev for mange år siden:

    Adventsutsagn.

    Utsagn fra min datter.

    Mor -kjære mor -vil du høre på meg,
    snart er det jul,
    du må raske på deg.
    -Jeg vil ikke ha noe stress inni jula.
    Så få nå opp farten,
    få bakinga unna.

    Mormor hun hjelper oss villig i vei,
    lefse og smultringer blir gjort i en fei.
    Husk mor – når baking og vasking er gjort,
    -da kan vi kose oss uten lort.

    Da er det bare finpussen igjen,
    -du er så blid
    når du holder på med den.
    Dette oppfordrer min kjære datter,
    hun er real og grei,
    -full av energi og latter.
    -mor-

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s