De usynlige barna

I motsetning til mange fysiske funksjonshemninger, synes ikke Asperger syndrom eller høytfungerende autisme utenpå. Det kan gjøre personen engstelig og innelukket. Jeg tror det var det som skjedde med meg. Jeg var usynlig, og gjorde alt i min makt for å forbli det. Mange med Asperger syndrom overlever på denne måten. Men er det et liv? Jeg sjekker pulsen. Jeg lever. Hjertet dunker. Jeg slår (spørrende ut med armene).

Jeg gikk og gikk i skolegården og korridorene, på vei til vennene mine som ikke eksisterte. Alltid på vei, alltid på farten, så ingen skulle se: Helene er alene. Jeg fantaserte om å flytte og få mange venner. Men problemet var meg. Det ville hjulpet fint lite å flytte på seg. Det hjalp heller ikke å kjøpe like klær som de andre i klassen. En grå mus blir aldri grå nok. Noen vil alltid frykte den og synes den er ekkel.

Jeg prøvde å løpe fra meg selv, men møtte veggen da jeg var 18. Når man ikke vet hva det er med en og man heller ikke blir akseptert for den man er, kan resultatet bli depresjon og isolasjon. Jeg var mye hjemme om ettermiddagene i årene før og etter og gjorde lekser. Jeg ble veldig flink på skolen, unntatt i muntlig. Jeg var jo taus.

Da jeg vokste til og flyttet for meg selv, fikk jeg diagnosen alvorlig depressiv episode med grensepsykotiske symptomer. Jeg fikk behov for hjelp til å mestre lidelsene mine. De reddet livet mitt på lukket avdeling. Men jeg syntes! Det gav meg en ny angst. Jeg smeltet ikke inn i fellesskapet.

Da jeg ble enda noen år eldre og hadde vært tvangsinnlagt lenge, var jeg ikke lenger bare utagerende mot min egen kropp. Jeg lærte meg å sparke og slå, rive i filler bøker og ødelegge gjenstander.

Kanskje trenger jeg som voksen hjelp til å kontrollere min aggresjon, men kanskje aller mest min angst og å kjenne at jeg blir godtatt som jeg er. Her. Jeg synes for mye uten å ville det. Kan noen tilgi meg? Jeg skulle vært synlig da jeg var liten, men maktet det ikke. Så:

Jeg kjenner meg presset opp i et hjørne i skolegården. Det dyttes fra alle kanter om å være normal og deltakende i samfunnet. Men jeg sitter helt stille, med hodepine jeg ikke vet om er innbilt eller reell. Jeg vil være som de andre, si fra om mine smerter som de andre, men jeg kan ikke. Jeg har ikke språk, bare et stort smil. Min egen (u)lykkes smed.

 

Reklamer

7 kommentarer om “De usynlige barna

  1. Kan du tilgi deg selv? Kan du godta deg selv?
    Jeg oppfordrer deg til å gjøre det. Det er mye lettere for andre å tilgi og godta deg, enn det er for deg selv. Jeg jobber fortsatt med å godta meg, det er en prosess. Men det går fremover. Du vil få bekreftelser på veien ❤

    Likt av 3 personer

  2. Enig med de foregående her. Jeg har også slitt endel med å godta meg selv, det er en pågående prosess, og kan være slitsom, men en som jeg tror du vil ha veldig godt utbytte av i lengden. Og jeg har også oppfattet at andre kan ha langt lettere for å akseptere meg, enn det jeg selv har. Så det er et viktig arbeide, det der. 🙂 ❤

    Likt av 1 person

      • Det kan jeg absolutt relatere meg til, det du skriver der. Etterhvert har jeg åpnet meg litt angående det, overfor mor, og hun skjønner mer enn det jeg trodde hun gjorde. Selve asperger diagnosen har jeg vært relativt plagsomt åpen om, er jeg redd for. ❤

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s