De usynlige barna

I motsetning til mange fysiske funksjonshemninger, synes ikke Asperger syndrom eller høytfungerende autisme utenpå. Det kan gjøre personen engstelig og innelukket. Jeg tror det var det som skjedde med meg. Jeg var usynlig, og gjorde alt i min makt for å forbli det. Mange med Asperger syndrom overlever på denne måten. Men er det et liv? Jeg sjekker pulsen. Jeg lever. Hjertet dunker. Jeg slår (spørrende ut med armene).

Jeg gikk og gikk i skolegården og korridorene, på vei til vennene mine som ikke eksisterte. Alltid på vei, alltid på farten, så ingen skulle se: Helene er alene. Jeg fantaserte om å flytte og få mange venner. Men problemet var meg. Det ville hjulpet fint lite å flytte på seg. Det hjalp heller ikke å kjøpe like klær som de andre i klassen. En grå mus blir aldri grå nok. Noen vil alltid frykte den og synes den er ekkel.

Jeg prøvde å løpe fra meg selv, men møtte veggen da jeg var 18. Når man ikke vet hva det er med en og man heller ikke blir akseptert for den man er, kan resultatet bli depresjon og isolasjon. Jeg var mye hjemme om ettermiddagene i årene før og etter og gjorde lekser. Jeg ble veldig flink på skolen, unntatt i muntlig. Jeg var jo taus.

Da jeg vokste til og flyttet for meg selv, fikk jeg diagnosen alvorlig depressiv episode med grensepsykotiske symptomer. Jeg fikk behov for hjelp til å mestre lidelsene mine. De reddet livet mitt på lukket avdeling. Men jeg syntes! Det gav meg en ny angst. Jeg smeltet ikke inn i fellesskapet.

Da jeg ble enda noen år eldre og hadde vært tvangsinnlagt lenge, var jeg ikke lenger bare utagerende mot min egen kropp. Jeg lærte meg å sparke og slå, rive i filler bøker og ødelegge gjenstander.

Kanskje trenger jeg som voksen hjelp til å kontrollere min aggresjon, men kanskje aller mest min angst og å kjenne at jeg blir godtatt som jeg er. Her. Jeg synes for mye uten å ville det. Kan noen tilgi meg? Jeg skulle vært synlig da jeg var liten, men maktet det ikke. Så:

Jeg kjenner meg presset opp i et hjørne i skolegården. Det dyttes fra alle kanter om å være normal og deltakende i samfunnet. Men jeg sitter helt stille, med hodepine jeg ikke vet om er innbilt eller reell. Jeg vil være som de andre, si fra om mine smerter som de andre, men jeg kan ikke. Jeg har ikke språk, bare et stort smil. Min egen (u)lykkes smed.