Helt normalt

Mange ikke-autister, sier, når vi prøver å forklare noe som er vanskelig for oss som har Asperger syndrom, at det er helt normalt og sånn kjenner de det også ofte. Vi blir ikke tatt alvorlig, fordi noen kan gjenkjenne litt av det vi sliter med. Men det er dypere i våre sjøer, og vi biter på kroker av metall som skjærer oss i biter og vi blir helt knust noen ganger, uten å kunne forklare hvorfor.

Jeg skal prøve å forklare deg hvordan det er for meg når jeg har misforstått en sosial relasjon som et kjæresteforhold som egentlig var et bekjentskap og ikke engang et vennskap. Da blir jeg 7 år, står i skolegården og titter på barna som leker sammen og hopper strikk. Får jeg være med, er det bare til å stå, for jeg tråkker så fort på strikken. Mange med Asperger syndrom er ikke så gode på motorikk.

Barna er voksne mennesker nå, som forventer at jeg skal føre en fornuftig samtale. At jeg egentlig bare vil si: «Jeg liker å leke med dukker og ha imaginære verdener, for der hører jeg hjemme, og jeg liker å være den som styrer fotoapparatet for da kan jeg bestemme fokus og hva som skal være skarpt og uskarpt,» blir feid under bordet. Vi har alle hobbyer, sier du kanskje og forteller om den bilen i garasjen du liker å skru på.

At jeg BARE har hobbyer, glemmer du. At jobben min er din jobb, å være sykepleieren eller legen min, kan du også glemme når du går hjem. Der har du andre relasjoner. Du er kone eller mann og har barn eller elskerinne. At jeg ikke har venner, men bekjente, tenker du ikke over rekkevidden av. Du tar vennene dine for gitt. Du vet at de kommer om du ringer. Jeg kan slå nummeret men ikke si «hallo, vil du komme over?» Kanskje dele en flaske vin, leke flasketuten peker på uten å vite at det er det dere gjør når dere bytter på hvem som har ordet.

Jeg har begrensninger og er lite fleksibel i tanker og adferd. I disse dager forsøker jeg å få på plass når jeg skal se på tv-serie eller høre radio, og jeg synes det er kjempevanskelig å få det inn i timeplanen min som forøvrig er helt ledig. Du syns jeg er heldig som ikke har forpliktelser og du sier at når du blir pensjonist, skal du fotografere mer, sånn som jeg kan.

Jeg kjenner meg skyldig og får en vond klump inni meg for å ikke bidra i samfunnet og som en amatør som har hobbyer og ikke et virkelig arbeid. Sånn er det å ha Asperger syndrom om man ikke er i stand til å jobbe. Heldigvis gjelder det ikke alle av oss. Noen er store ressurspersoner i arbeidslivet og/eller sosialt. Men her på fiskekroken napper jeg i snøret ditt. Jeg trenger hånda di venn.

Skjønner du bildet? Hvis ikke, skal jeg vise deg flere. Jeg kan ta multieksponeringer.

pieces

Bilde: Fra en helt «normal» dag med foto og bilderedingering, 6.april. Dukke av Dust of doll. Hånd av sykepleier. Gi meg hånda di venn. 

Reklamer

7 kommentarer om “Helt normalt

  1. Du bidrar i samfunnet, du, via det du deler i bloggen din. Det du gjør her, det kan hjelpe svært mange mennesker. Samtidig som at du har en naturlig rett til å være i verden, du som alle andre, uavhengig av hva du presterer eller ikke presterer, den retten har du ved å være født som menneske i en verden bestående av deg og andre mennesker. Du trenger ikke prestere noe for å ha den selvsagte retten. ❤

    Likt av 4 personer

  2. For nokså mange år siden, som barn, så lå min bror og jeg langflate på gulvet, under bordet, og så på filmen «Fjols til fjells», med Leif Juster i en av hovedrollene. Senere, i godt voksen alder, når jeg har sett igjen den filmen, så er jeg litt sjokkert over at vi faktisk LO så godt av den filmen. Så her også en liten snutt av Leif Juster, den syns jeg fremdeles er nokså god, jeg. :

    Likt av 3 personer

  3. Gje meg hånda di ven Når det kveldar. Det blir mørkt og me treng ei hand. La dei ljose og venlege tankar fylje oss inn i draumars land.

    La varmen fra ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt.

    Gje meg hånda di ven Når det kveldar. Det blir mørkt og me treng ei hand.

    Likt av 5 personer

    • Takk vennen, gir deg min også. Fra det ene sykehuset til det andre. Gjennom noen tastetrykk. Her er vi. Og jeg har empati, selv om jeg har Asperger og noen forståsegpåere mener jeg ikke har det. Jeg kjenner i alle fall på at jeg bryr meg om deg!

      Likt av 3 personer

  4. Gje meg handa di ven når det kveldar. Det blir mørkt og me treng ei hand.
    La dei ljose og venlege tankar følje oss inn i draumars land.
    La varmen fra ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt.

    Gje meg hånda di ven når det kveldar. Det blir mørkt og me treng ei hand.

    Likt av 3 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s