Jeg er en jente. Jeg er en dame. Jeg er et menneske. Jeg er et medmenneske. Jeg har to ører og jeg hører. Jeg har to øyne og jeg ser. Jeg har en munn og jeg ler.
Men det er ikke sikkert jeg ler på de riktige stedene, eller møter blikket ditt når du forventer det. Derfor vet jeg kanskje ikke hvilken farge du har på øynene selv om vi har sittet ansikt til ansikt og snakket sammen mange ganger. Det er et savn.
Flere med Asperger syndrom synes blikkontakt kan være vanskelig å først møte og så opprettholde i en samtale. Vi snakker med øynene plassert andre steder i rommet. Blikket mitt ledes ofte til detaljer som skolissene dine. Det betyr ikke at jeg ikke hører.
Noen ganger sitter jeg i uvisse etter et besøk og lurer på hvordan øynene dine ser ut. Jeg vet at de er vakre. Snille mennesker har snille og vakre øyne og du er et snilt menneske – men jeg vet ikke hvilken farge de har, øynene dine! Blå, grønne, brune, grå? Det er alt som er utenpå. Inni meg, sitter savnet og uvissheten.
Jeg drømmer ofte om at jeg visste hvem jeg var, hvem du var, hvem vi var. Men jeg er så fryktelig usikker i realiteten. Det er i virkeligheten min lettere å kalle deg drittkjerring enn å ramse opp alt du faktisk er og hvorfor vi sitter og fører denne dialogen. (Jeg er glad i deg). Det er enklere å si at jeg er et null, en ingenting. Jeg gjør meg usynlig for meg selv og forklarer det hele oppsummert slik:
Jeg trenger ikke møte blikket mitt i speilet. Jeg er en ingen som ser! Jeg er en som ser ingen. Jeg lukker øynene igjen, kniper dem sammen, svelger sovemedisinene og tenker og ønsker: I morgen ser jeg deg i de kanskje blå øynene, møter blikket ditt og får deg til å føle deg sett og verdsatt. Det kommer en dag i morgen. En sånn en.
aspergerinformator.com 
Reblogged this on SteneAnker.
LikerLiker
Du er absolutt NOEN. Et medmenneske.Et menneske. ❤ Kjenner meg igjen med det å ikke vite øyenfargen til folk. En samtalepartner jeg hadde i psykisk helsetjeneste her, for noen år siden, han hadde observert at de gangene jeg fortalte best om hvordan jeg opplever ting, det var de gangene jeg ikke hadde øyekontakt med ham. Stikk motsatt hvordan kanskje andre mennesker (nevrotypiske mennesker) har det med det med øyekontakt……kanskje…..Jeg lytter mye bedre til folk, også, syns jeg, dersom jeg slipper å ha øyekontakt. Kanskje litt sånn stikk motsatt hvordan NT'ere har det?
Jeg har det vanskelig med å føle ekte glede, det er nokså mange år siden jeg har følt overstrømmende glede ved ting. Men nå går vi mot lysere tider, sommer og varmt, så jeg har et lønnlig håp om å kunne kanskje få det til i sommer. Noen ganger fryser følelsene mine seg i magen min, og jeg kan ikke engang gråte for å løse det opp. Det er ikke store tingene som skal til for å utløse den frossenheten, heller, dessverre. I dag, derimot, har jeg faktisk grått litt. Ved å ha sett på en film som var rørende.
Og det var utrolig deilig å få gråte bittelitt. For greier man det, så medfølger det glede etterpå, ser det ut som, etter min erfaring. Etter regn kommer sol.
Så jeg ønsker meg mere glede. Og jeg har tro på at jeg kan få det til, også. Når det blir enda litt varmere i været i sommer. ❤
Tilbake til det med øyekontakt, så tror jeg kanskje ikke jeg savner det, egentlig. Jeg tror at andre mennesker kanskje kan savne å få det av meg, da, sånn sett. Så jeg prøver å gi dem det, ihvertfall noen ganger i løpet av en samtale. ❤
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker