Syntetiske tepper og hvite løgner

Verden vil bedras så jeg sier tusen takk når jeg får et syntetisk pledd som skal varme meg i bursdagsgave eller julepresent. De som kjenner meg, vet at det er ull jeg trenger. Ikke noe syntetisk. Ikke en vits!

Syntetiske tepper er en vits om man vet hvordan det er å fryse. Om man har vært i mine sko, som jeg skrev om i går. Om man har vært inni anoreksikroppen min mer enn et øyeblikk. Da vet man.

Men man kan ikke gå inn i andres kropper. Ikke engang om man kommer i sokkelessen. Man kommer ikke inn under huden på meg med å bruke fraser som «God helg» og «Hvordan har du det i dag» uten å forvente noe svar.

Sistnevnte gjør meg forresten veldig usikker. Jeg er alltid i tvil om hva jeg skal svare. Drister jeg meg til å si «sånn passe,» klarer vedkommende jeg sier det til å vri det til at det i alle fall ikke er ille. Det må visstnok være noe positivt i alt som kommer ut av munnene våre. Jeg setter opp et smil og later som jeg skjønner dette (sam)spillet og at jeg fungerer i det.

Jeg har i virkeligheten, moderert meg – altså kommet med en hvit løgn, som igjen er vanskelig for meg. Men menneskene skjønner ikke det, skjønner ikke at «sånn passe» er en voldsom moderasjon av hva som foregår inni meg. Ikke de nevrotypiske, ikke mannen i gata. Nei, de skjønner ikke. Jeg tilpasser meg, går gatelangs i deres sko, later som om jeg er helt normal og på nett.

Nettopp der, på verdensvenen – Internettet – passer jeg inn. Med hyperfokus på de jeg chatter med, med et knippe ikoner å trykke på. Jeg er i dialog. Vi snakker sammen på nett for jeg trenger ikke samordne ansiktsuttrykket mitt, jeg kan velge en smily sitt, med ordene som triller ut av oss. 

Mimikken min er ikke helt god. Jeg er ikke helt god. Jeg er ofte ond. Jeg hater og misliker, kaller mennesker idioter, men så, så tilpasser jeg meg normen når jeg har landet i kaoset,, funnet tilbake masken og skriver: Det går (sånn passe).

Du har nettopp lest en betroelse, en innrømmelse, en forklaring av «sånn passe.» Jeg kommer ikke til å gjenta den. Har du lest, nikket, forstått, akseptert? Jeg kan godt være nikkedukka di, jeg ville bare at du skulle vite hvordan det er inni meg uten at jeg tok et bilde.

Advertisements

4 thoughts on “Syntetiske tepper og hvite løgner

  1. Jeg underdriver også. Stadig vekk. Er overhodet ikke overbevist om at de rundt meg vil takle å vite hvordan det egentlig er. ❤ Det er min erfaring, at da kommer bagatelliseringsforsøkene fra dem på strømmende bånd. ❤ Og da blir jeg jo bare enda mer lei meg eller forvirret eller hva det nå enn er slags sinnsteming det er jeg er i.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s