Pubertetens tre pupper

Dette er et kapittel for seg. Det heter Ungdomstid eller Pubertetens tre pupper. Mamma pleide humoristisk å si at jeg hadde tre pupper, eller spørre om det, siden jeg var så sjenert i dusjen da hun kom inn på badet. Men jeg ville virkelig ikke dele kroppen min med noen! Ikke engang min egen mamma.

Noen ganger, føltes det som jeg hadde tre pupper. Noe ved meg var annerledes enn ved andre. Jeg merket det i skolegården. Jeg kjente meg ikke normal, jeg hadde ingen fester (party på engelsk) å fortelle om, ingen kyss på munnen som tenåring, var redd for den voksende kroppen som fikk mens og ble over 170 centimeter høy. Jeg ble redd da jeg vokste fra gutta i sjetteklasse og redd da de ikke tok meg igjen på ungdomsskolen. Jeg var ungdom, men likevel ikke. Jeg var helt enkelt ikke med i gjengen der jeg stod ovenpå og tittet ned.

Nå er ikke høyden min noe problem. Jeg er 171 cm, ganske perfekt, og kan lett finne meg en kavaler noe høyere enn meg. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg sosialt menger meg med et annet menneske. Jeg gikk glipp av utvilkingen til å etablere forhold der jeg gikk med bøyd rygg for å se lav ut og skjulte mine «tre pupper» i en BH som var stor nok til en større kropp. Ja, kanskje til tre pupper! Var det plass til meg i skolegården, egentlig? Det føltes ikke sånn. Jeg krympet meg.

Hva vil jeg med dette innlegget? Åpne opp for forskjellighetene våre. Få fram at det er reelt at vi føler oss som fra fremmede planeter enda vi har like fine kropper som de populære. Jeg vil vise fram meg og andre i min båt, fra min planet: Planet Aspien. Et eller annet stempler oss som nerd eller noe annet negativt ladet. Også uten å ha på oss høyvannsbukser eller noe annet umoderne blir vi kalt nerd.

Det er noe med meg jeg ikke kan sette fingeren på. Noen antydet nerd, noen gutt (jeg er jente) andre tilbakestående. De andre la hånden sin over det og slo meg mens jeg ble kalt mye. Jeg var «Bambi» fordi jeg ikke kunne stå på bena da de andre ungdommene dyttet meg. Jeg stod ikke i en gjeng og hang i korridorene. Jeg lå på gulvet. Der nedenfra var du en mektig ungdomsleder, kanskje gjengleder. Men:

Dette innlegget er til de «normale» som kan prøve å inkludere flere i gjengen sin. Hei, kanskje har noen av «nerdene» noe å tilføre dere? Selv om vi ikke kan alle de sosiale frasene, selv om vi må lære mens vi går. Selv om vi ikke sier «god helg» eller «takk for i dag» av oss selv. Kanskje har vi et livslangt vennskap å tilby? Tro det eller ei for:

Mange med Asperger syndrom er utholdende og trofaste og godt vennemateriale. Vi trenger bare litt tid til å bli kjent og trygg på deg. Hei, jeg prøver igjen som voksen! Her og nå, mens jeg leker med bilder, ord og leser om puberteten. Pubertetstoget har dessverre gått og folk flest er ikke så tålmodige med en utvokst/fravokst «ungdom» i tredveårene. Jeg bebreider dem ikke, bare åpner en dør til et annet univers. Mitt.

Dukke fra en annen planet, blå utenpå. Irrealdoll.