Selvskading som hinder

Flere med asperger syndrom har tilleggsvansker. En av mine er selvskading. Selvskadingen min står i veien for et verdig liv. Jeg unner ingen å gå i mine fotspor. Derfor forteller jeg at jeg gjerne skulle vært velfungerende barfot.

Grunnen til at jeg havnet i mine sko, er nok ikke Asperger syndrom i seg selv, ene og alene, men kombinasjonen sammen med at ingen forstod at jeg hadde Asperger og jeg ikke engang visste at det fantes noe som het Asperger. Verden var veldig uforutsigbar og uforståelig for meg. Hvorfor skulle jeg ha det bra?

Jeg forstod det ikke, det at jeg skulle ha det bra hjemme, for på skolen var ikke medelevene snille. Hjemmefra fikk jeg dekket alle primærbehovene mine med klær og mat og leker og omsorg.

Verden var full av urettferdighet og jeg fikk den derfor ikke til å henge sammen. I Afrika sultet barn mens jeg spiste vaffel. Det var klart jeg måtte skade meg for å få lov å spise tomatsuppe som 19-åring!

Jeg hadde som skrevet hatt det vanskelig med jevnaldrende, og så ble de plutselig snille! Skjønner du tegningen? Fra å være mobbeoffer ble jeg akseptert. Jeg tålte ikke endringen i omgivelsene mine og utviklet paradoksalt nok selvskading.

Selvskadingen min gjør at jeg ikke spiser med kniv og gaffel eller har porselensasjett. Selvskadingen min gjør at jeg spiser med en barneskje fra IKEA. Selvskadingen min gjør at jeg ikke sitter rundt samme bord som de andre. Selvskadingen isolerer meg.

Jeg er ikke stolt av at jeg skader meg, jeg er ydmyk, men jeg prøver å ikke skjemmes. Det er en del av sånn jeg har klart å fungere i denne verden. Og da er jeg jo enda til! Er ikke det bra nok? Jeg streber etter å være som alle andre, inklusiv å være skadefri, men får det ikke til. Jeg går lenger inn i skallet mitt, lukker meg inne, sier lite. Smiler.

Selvskadingen min gjør at jeg ikke kan være alene et minutt. Selvskadingen min gjør at jeg er på sykehus. Selvskadingen min gjør det vanskelig for andre å elske meg uten å bli triste på veien. Og imens jeg går i stykker, river det i et mammahjerte. Og jeg husker med ett, jeg kunne vært mamma selv også om jeg ikke hadde havnet i psykisk uføre over så lang tid.

Jeg er ikke gravid, men bærer på selvskadingstanker som en voksende klump i magen. Og sånn vil det kanskje alltid være. Jeg er ikke så god på endringer og hopper ikke over hinderet. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men jeg har ikke bein nok til å bære en hel kropp uten å begrense dens rekkevidde via selvskading og anoreksi. autism-659431_640Foto: Pixabay

Advertisements

5 thoughts on “Selvskading som hinder

  1. Akkurat det med selvskading kjenner jeg meg ikke særlig igjen i, hvis man ikke tar med det som kanskje kan ses på som passiv selvskading, derunder å røyke, ikke spise særlig sunt og tilbringe for mye tid på sofaen. Ut over det har jeg en formidabel sperre mot det å aktivt skade meg selv, vet jeg. Og det andre går innunder hva de aller fleste ville anse som sosialt akseptabel selvskading, idet det også finnes sykepleiere og leger som røyker og kanskje ikke heller spiser så sunt, alltid.

    Men i dag kom jeg på noe annet. I min indre verden spiller jeg ordspill, oversetter ting jeg tenker på til engelsk og sånt noe, gjør du noe liknende? Sånt noe morer jeg meg altså med i min indre verden. ❤

    Så det er nok sant, det som Einstein sa, at: "Kreativitet er intelligens som har det moro."

    Andre ganger driver jeg med mentale forberedelser til samtaler, så da gjennomgår jeg hele fiktive samtaler. Senere hender det jeg bruker deler av de forberedte samtalene i helt reelle samtaler med andre mennesker. Og jeg repeterer også samtaler jeg har hatt med andre mennesker. ❤

    Likt av 1 person

    • Jeg spiller av legesamtalene i hodet mitt som om de var på lydbånd. Særlig setninger jeg biter meg merke i eller er sulten etter. Slik metter jeg meg og roer meg litt ned. Jeg bruker også hodet mitt på å formulere setninger og redigere bilder. Ord og bilder.

      Likt av 1 person

  2. Du skriver så gripende, sårbart og ekte! Kjenner meg dessverre litt for godt igjen når det kommer til selvskading. Per i dag er det i liten grad, men jeg har mange år bak meg med ulike former for selvskading. Det har vært min måte å takle hverdagen på, oppi alt det vonde. En mestringsstrategi på et vis.

    Det er som du sier, det er en del av sånn du har klart å fungere i denne verden. Slik føler jeg det noe ganger også. Man gjør det på et vis for å overleve, for å takle det vonde – enda hvor rart det sikkert høres ut for utenforstående.

    Jeg håper du en dag blir skadefri, og at du kan bli kvitt dette selvdestruktive. Men fram til da, er det som du sier – nok at du er til! Ta en kamp av gangen, en dag av gangen. Noen ganger feiler man, får tilbakefall og sprekker. Det er ikke noe nederlag, bare et tegn på at man fortsetter å kjempe, fortsetter å reise seg når man faller.

    Styrkeklem fra meg til deg ❤

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s