Roboten 

«Hei!» sier jeg med monoton stemme, som en robot. Det skingrer likevel i ørene, jeg hører. Mange med Asperger syndrom har stabil stemme, som om vi ikke lar oss berøre av omgivelsene. 

Men andre ganger kaster vi kroppene våre rundt og hyler høyt. Da er jeg en feilprogrammert robot. Jeg fungerer best når jeg ikke føler så mye. 

Når jeg ikke føler så mye, er jeg i stand til å fokusere på det jeg bryr meg om. Det kan være ubetydelig for deg, men viktig for meg. Det kan være en dukke, et fotografi av denne ikke-levende gjenstanden. 

Det du verdsetter, som sønnen din, kan være meg helt likegyldig selv om vi kjenner de samme menneskene. Det er fordi jeg ikke kjenner igjen relasjonen vår. Jeg fungerer best i situasjoner som er velkjente for meg. Jeg er vant til å være datter og pasient og lillesøster. Jeg er ikke vant til å være voksenperson for et barn. 

Jeg har riktignok lekt med smårollinger, men det var mens jeg selv var under 18 og jeg hadde rollen som lekekompis. Den litt kule, eldre, men egentlig mislykkede nabojenta. 

Jeg kan vise empati, men gjerne over en kortere periode hvis tilstanden er unntaksmessig. Jeg tåler ikke så godt forandringer. Lik en robot bare kan gjøre de samme gjentatte bevegelsene. 

Hade, sier jeg og legger på røret. Jeg har hørt hva du har sagt, men jeg har ikke noe å si til det. Ungen hadde feber og foreldrene måtte være hjemme og stelle. Dette er en fiktiv situasjon. Men sånne situasjoner er vanskelig for meg å sette meg inn i, jeg setter meg ut (av spill).

  
Bilde: Pixabay

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s