Det finnes barn med Asperger på nesten hver skole i dag, men det tok tid før diagnosen etablerte seg. Den første beskrivelsen av barn som ikke passet helt inn i normen «nevrotypisk» ble publisert for over 50 år siden av Hans Asperger. Hans Asperger var en barnelege i Wien og identifiserte et konsekvent adferdsmønster som hovedsakelig fantes hos gutter (Tony Attwood Asperger Syndrom, en håndbok for foreldre og fagfolk).
Mønsteret inkluderte manglende empati, liten evne til å etablere vennskap, enveismonologer, uvanlige og/eller intense interesser og klossete bevegelser. Hans Aspergers banebrytende arbeid fikk ikke internasjonal anerkjennelse før i 1990-årene. Jeg begynte i første klasse i 1991. Ingen visste noe om meg eller om den typen problemer jeg holdt inni meg. Og leser du videre, forstår du hvorfor.
Manglende empati har senere blitt forstått som annerledes empati, ikke mangel på den. Jeg brydde meg svært mye om mine nærmeste og hunden min. Jeg smilte, jeg lo, jeg snakket lavt, jeg gled inn i mengden, jeg var flink skolepike. Jeg gjorde ikke noe som vekket oppmerksomhet. Jeg trakk meg tilbake og svisj så ble jeg usynlig. Hans Asperger beskrev jo i hovedsak gutter. Lærerne mine kunne ikke ha lest om oss jenter.
Jeg håper at boka mi, som har solgt 198 eksemplarer, bidrar til at flere lærere plukker opp barna, både guttene og jentene, med Asperger syndrom så vi slipper å sveve rundt som løse astronauter som ikke vet hvor vi hører til. Det gjør så vondt å ikke finne fotfestet i skolegården og det var så uendelig deilig de få gangene jeg fant det.
Jeg husker en bestemt følelse av mestring da jeg skjønte en bit av det sosiale spillet. Jeg gikk i første klasse, hadde vindu mot skolegården og en brun dør inn til rommet. Da vi hadde hoppet strikk, løp alle barna mot klasserommet, slo i døra og sa «Fus». Jeg fanget det opp og klarte noen ganger. Da slapp jeg stå og fikk hoppe først.
Min dårlige motorikk, gjorde at jeg ikke hoppet elegant. Jeg kan heller ikke danse, drive aerobic eller føle meg komfortabel på ball. Men på fotballbanen var jeg ganske god! Helt ærlig, var det kult å være den beste jenta i klassen i fotball – selv om jeg ble valgt sist og var upopulær. Jeg fikk være med! (som sistevalgt).
Jeg gikk gjennom nittitallet og i 2000 var jeg ungdomsskoleelev med toppkarakterer. På videregående fikk jeg virkelig kjenne meg annerledes. Ungdomsskolens utestengelse blant medelevene, hadde fått meg til å drømme om å passe inn i den kuleste gjengen. På videregående skjønte jeg: Det kommer jeg aldri til å klare. Jeg havnet ikke på datidens kule røykehjørne, og jeg fikk stygge blikk og slengkommentarer i stedet for å være den som satte standarden.
Jeg gikk videre, men barna som ikke ble sett i 1990 ble ikke oppdaget på høyskole ala 2003. Vi hadde tilpasset oss samfunnet og strebet fra første sekund etter å imøtekomme normert studietid. At jeg feilet, er en historie for seg, fortalt mang en gang, nesten som på repeat. Gjentakende og repeterende adferd er vanlig for mennesker med Asperger syndrom. Her er jeg! Nå prøver jeg bare å skrive en bok til.
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Jeg husker da jeg var 12 år gammel, gikk på barneskolen og kom med plasterlapper, etterat jeg hadde vært heldig nok til å komme fra ei trafikkulykke, en påkjørsel av en bil, med kun 3 sting i bakhodet. Som oftest følte jeg meg mutters alene, med ensomhet og følelsen av å være utenfor alt og alle så tung som stein, men denne gang fikk jeg oppmerksomhet. Mye oppmerksomhet. Det begynte med at min klasseforstander så meg, tok følge med meg, og jeg merket at noe av den angsten, eller hva jeg skal kalle det, jeg alltid hadde, slapp litt taket i meg. Så stimlet alle barna seg rundt meg og ville høre hva som hadde skjedd. Og det ble ekstra synlig for meg hvor ensom jeg ellers var. Og ikke av den gode typen ensomhet.
Ballspill har jeg alltid hatt svær redsel for, så fotball var overhodet ikke tingen for meg som hadde og har ballskrekk. Ballskrekken var bare nyttig i ETT eneste ballspill, og det var et ballspill der man nettopp skulle unngå å bli truffet av ballen, så der var faktisk ballskrekken nyttig……men jeg likte jo ikke spillet, allikevel, da, jeg var skrekkslagen. Det var mer enn nok ved meg som nok ville blitt fanget opp i dagens skoleNorge, så jeg ville nok fått diagnose mye tidligere, tror jeg, fordi det var påtakelig hvor klossete jeg var motorisk sett, det var noe som PPtjenesten anmerket den gangen, og det var merkbart hvor klossete jeg var sosialt, også, tror jeg, men det som nok var aller mest merkbart var min hang til å brette papirfly, og distreheten min. Jeg visste ikke hva jeg skulle sagt hjemme om hvor dårlig jeg var tilpasset på skolen, og om mobbingen også, fordi det så jeg på som min egen feil, noe jeg skammet meg over, og som jeg ikke kunne fortelle om, for hvordan skulle jeg nå gjort det, liksom?
Lynet og Lynvingen var ett navn som ble påklistret meg i noen år. Og jeg følte meg utrolig dum.
LikerLiker
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker
Du skriver så bra!
Takk for at du hjelper oss å forstå dattera vår på 10 år som akkurat fikk sin asberger diagnose🌹
LikerLikt av 1 person
Så fint å se at foreldre til aspergerbarn føler at de får hjelp via det du skriver! Det må være noe å glede seg over! – har også lyst til å si at mange av kommentarene du får, er utrolig gode. – både i innholdet og beskrivelsene. Et godt eksempel er Hanne-K over her. Hun har så mange ganger både bekreftet og utfylt det du forteller om. Av og til tenker jeg at bloggen din dermed framstår som et eksempel på samarbeid. Skjønner du hva jeg mener? Ønsker deg en god dag, – og fortsett med å skrive!
LikerLikt av 2 personer
Jeg skjønner hva du mener og er veldig enig! Det er et fint samarbeid, vi står liksom side ved side og heier hverandre frem.
LikerLikt av 1 person
Jeg heier med. Har stor glede av å lese hver dag. Både det du skriver og alle kommentarer.
LikerLikt av 2 personer