Målet med mat

Jeg har alvorlig Anoreksia Nevrosa. Jeg har likevel hatt en tanke. En tanke om at hvis jeg en gang spiser normalt igjen, skal jeg på yndlingsrestauranten min, Djengis Khan. Fredag fikk drømmen min en vending. Bena ble sparket under kroppen på meg. I en samtale med de ansatte på sykehuset, i bil på vei fra legevakta, kom det meg for øret at den fine, mongolske restauranten jeg holdt sånn av, ikke finnes lenger. Den er lagt ned. Jeg som stolt hadde erklært at jeg også hadde en favoritt med mat i. Det kostet meg mye å dele det faktumet. Tilbake var jeg svært fattig.

Jeg begynte umiddelbart å falle, slik man faller når noen sparker beina under en. Det var ingen vei tilbake til målet med mat, grillet etter mine valg. Det var dødfødt å drømme om å spise der igjen. Selv om jeg i overskuelig framtid ikke kommer til å spise normalt, var det en gulrot som hang foran meg og som jeg gledet meg til jeg og mamma kunne besøke igjen. Det var våre jentedager i Oslo: Shopping, kino og Djengis. Kanskje kunne jeg ta med en kjæreste også. Det var håp i hengande snøre.

Jeg gikk ned for telling. Kaloritelling. Det blir ikke Djengis Khan. Hva er poenget med å innta de faste kaloriene hver dag da? Jeg skjønte virkelig ikke, men gikk inn i rutinen. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare svelge kalorier. MEN, jeg lovet meg selv, å aldri stole på noen igjen. Djengis kunne selvfølgelig ikke vite om min tillit, og at det ble et tillitsbrudd. Et gigantisk tillitsbrudd som fikk meg til å ville sparke og slå. De kunne selvsagt ikke vite at det var det eneste lokalet jeg følte meg hjemme i ute.

Djengis Khan hadde gitt meg noe å snakke med nattevaktene om, de som går på utenlandske restauranter. Vi med Asperger syndrom har ofte behov for en kick start i small talk. De gangene nattevaktene hadde vært på thai, japansk sushi eller indisk, da snakket jeg mongolsk og kunne holde samtalen gående.

Mongolsk leder meg videre til utviklingshemningen og tilstanden mongoloid. Jeg kjente meg fredag like tilbakesatt og språkløs. Jeg lovet meg selv å sverge til McDonalds for evig og alltid, for å ikke bli skuffet igjen og måtte endre på planene mine. De urokkelige rutinene, de jeg alltid er mentalt innstilt på.

McDonalds har så mange restauranter at de ikke blir borte så fort. Da måtte det skjedd en revolusjon. Og revolusjoner skjer ikke hver dag. De har Quarter pounder med 527 kalorier og McChicken med 399. For 15 år siden og i dag. Noe endrer seg ikke. Takk Gud eller hvem man enn tror på! Kanskje simpelthen McDonalds? De ligger langs veien.

Jeg går på internettsalg og kjøper en radio (jeg handler ikke på McDonalds eller hos andre matleverandører enda) og holder meg oppdatert på rolige favoritter, P7 Klem. Det er den samme radiokanalen dag ut og dag inn. Jeg er inne og skal ikke ut på en stund. Gi meg en høneblund! Tilstanden min er fremdeles sterkt påvirket av sparket under beina (les: forandringen), lik chili, hvitløk forstyrrer min sensitive luktesans. Jeg likte bare Djengis der jeg bestemte krydderet selv! Hvor er dere?

Jeg strødde sørgepil på min vei tilbake til sykehuset, i drosja. Jeg lette mentalt etter en gravplass å gå til! Jeg vil dit matavfallet fra Djengis havnet for å se det blir til dopapir. Jeg vet ikke om det er mulig å lage dopapir av. Jeg vet svært lite, og bryr meg ufattelig lite, om miljøet og omgivelsene rundt meg. Jeg har nok med små forandringer i livet mitt som at Djengis ikke finnes mer. De var der for 10 år siden. Når gikk de egentlig ut av horisonten, som elg i solnedgang? Takk for maten! Rap.  Mannfolket der grillet og smilte. Jeg smilte. Knips. (Som et fotografi fra svunnen tid.)

mcdonalds-1340199_640Foto: McDonalds av Pixabay

Reklamer

3 kommentarer om “Målet med mat

  1. Det er brutalt å miste fotfestet, det har jeg også gjort så mang en gang. Jeg håper du greier å lage deg en ny drøm, sånn etterhvert. Vil vel allikevel foreslå at alternativet ikke trenger å være McDonalds, kan foreslå, ihvertfall, Deli De-Luca som et alternativ til McDonalds. Deli De Luca er også en kjede.

    Min assistent og jeg, vi var der inne for ikke så lenge siden, på et av stedene de har i Oslo, og kjøpte en matrett vi delte på, en pirog syns jeg å huske, med kylling, det var veldig varmt den dagen, så vi orket ikke så mye, men det vi fikk var godt, og delt på to utgjorde det langt rimeligere mat enn på McDonalds. Der finnes det forskjellige slags gryteretter, du kan få tak i vegetarkost, og det er i det hele tatt et bra utvalg.

    Likt av 1 person

  2. Du må nok bare finne deg en ny yndlingsrestaurant, dersom du kan begynne å spise normalt igjen. Men det er tungt når drømmer sprekker, særlig for deg som må ha forutsigbarhet.
    Tidligere gikk vi og spiste i Mama Rosa, når vi var i Oslo. Men etter hvert ble det mer artig å prøve ut nye steder, – og det fins så mange !

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s