Akkurat da jeg ble vant til i går kom i morgen

Noe i meg, eller rettere sagt hele meg, har alltid hatt Asperger. Jeg bare visste det ikke, ung, uvitende, redd. Da jeg var 19 og russ, stod det på russekortet mitt: «Akkurat da jeg ble vant til i går kom i morgen». Så uforutsigbart føltes livet mitt.

Livet mitt var ikke så mye annerledes eller mer uforutsigbart enn andre ungdommers liv på den tiden. Kanskje til og med mye mer forutsigbart siden jeg aldri hadde kjæreste og kom fra et hjem uten noe særlig krangling, lite gjennomtrekk av venner, bekjente, øvrig familie og null skilsmisser. Det var min skrekk; at mamma og pappa skulle flytte fra hverandre. Jeg trengte bena deres å stå på. Alle fire.

Selv om alt var trygt, opplevde jeg at noe stadig var i forandring og jeg ble aldri trygg. La meg oppsummere: Trygg trafikk sørget for at jeg hadde refleks på jakka. Mamma og pappa for at jeg hadde mat i magen og tak over hodet. Broren min for at jeg var høyt elsket lillesøster. Likevel manglet jeg en hånd å holde i – min egen. Jeg var ikke trygg i meg selv. Jeg hadde lav følelse av egen identitet. Jeg visste ikke hvem jeg var.

Jeg likte ikke oppussing og den forgikk i mitt hjem!!  Jeg var ikke som de andre på min alder, som ville ommøblere og male rommet mitt hele tiden. Jeg ville ha alt som det alltid hadde vært. Rosa, selv om jeg hadde vokst fra det. Jeg var stolt da vi la panel, men noe i meg var glad i de små lampene i rosa. Jeg var liten. Jeg var meg. Mitt. Fått av mamma og pappa. Betalt av mamma og pappa. Et rom skapt av de som skapte meg, handlet på det Norske Møbelsenteret.

Støvsugeren flyttet på møblene i stua. Mamma tørket støv og løftet opp gjenstander. Det var nok til å velte meg hver fredag. Alt var i endring da. Hybelkaniner måtte flytte ut! Hybelkaniner av myk hundepels og støv. Jeg elsket hunden min. Hun var der alltid. Hver dag når skolen føltes overveldende hadde jeg en hund å gråte i.

Jeg fortapte meg i barndommen, dukkene, fantasileken. Vi snakker utviklingsforstyrrelse. Vi snakker Asperger syndrom. Men vi visste det ikke, så push, push – du skal opp og fram Helene! Være voksen NÅ! Ikke leke med småungene i borettslaget. Ikke ligge å dagdrømme i en fantasiverden. Ikke samle på klistremerker og pogg.

Så ble jeg student. Deretter pasient.

nurse-1160811_640Foto: Pasient og sykepleier. Pixabay.

Reklamer

En kommentar om “Akkurat da jeg ble vant til i går kom i morgen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s