Fri flyt i barnehagen

Jeg tar en titt tilbake i tid. Jeg er også fremtidsrettet og tenker på barna som skal begynne i barnehagen til høsten. Legen har et barn som skal begynne. Det er antakelig ikke et asperger-barn, men man kan aldri vite. Asperger syndrom rammer minst et barn på hver skole.

Når andre barn deltar i fri lek, unngår barnet med Asperger da sosial kontakt? Søker det for eksempel kontakt med en ansatt voksen eller sitter alene? Jeg gjorde begge deler. Jeg satt alene på huska. Her om dagen så jeg to barn på samme huske. Det var sjelden for meg og jeg prøvde å tenke etter hvordan det kjentes å ikke sitte alene: Utrygt og uforutsigbart var konklusjonen og jeg ble nesten svimmel der jeg satt i en drosje forbi barnehagen. Heldigvis skulle jeg forbi. Jeg blir ikke barnehagebarn igjen.

Jeg pratet med de voksne som jobbet i barnehagen jeg gikk i, hver dag og helt til de ble lei og ville ha meg til å leke. Men hva skulle jeg gjøre da? Jeg visste ikke, annet enn å sette meg på huska eller legge det samme puslespillet jeg visste det ikke manglet biter i, om igjen. Leken min var rutinebassert.

Jeg kunne oppfattes som sjenert der jeg ikke deltok i det sosiale samspillet. Jeg tror kanskje jeg var sjenert også – redd for hvem jeg egentlig var sammen med andre. Hvorfor skulle andre mennesker inn i min sosiale sfære? Jeg hadde ikke plass til dem og gjemte meg bak et smil. 

Jeg var ikke så god på å se meningen med unnskyld heller. Unnskyld ville ikke forandre det jeg egentlig mente. Unnskyldningen ville være en løgn for å fremstå snillere enn jeg var og jeg hadde jo ikke servert en løgn i utgangspunktet! Dette er et vanskelig kapittel å skrive, rett og slett fordi jeg ikke vet hva som er rett og hva som er galt.

Følelsene mine for andre personer stemte heller ikke alltid overens med situasjonen. Jeg kunne leve meg veldig inn i ting, situasjoner og menneskene i dem og ble de ikke som jeg hadde sett for meg, ble jeg veldig skuffet. Et eksempel er som da jeg skulle få julepresenter av venner og det bare var en nisse fra Nille. Hva skulle jeg med den langt uti jula? En gang fikk jeg sjokolade. Da ville de ha meg opp i vekt. Enkel logikk. Noe jeg kunne regne med. Det fungerte mer rasjonelt en en nisse til jul. 

Jeg kunne heller ikke fordra sosiale konkurranser eller konkurransepregede leker, med unntak av fotball. Jeg hatet 60-meteren, kast av liten ball og «Sisten». Jeg likte ikke «slå på ring.» og jeg følte meg som en taper på den sosiale arena. Les: Livet i barnehagen og skoleårene, de første, der man skal få kunnskapen inn gjennom det sosiale og leke seg klok. Klok av skade legger jeg ut dette innlegget. Kanskje en barnehageansatt ser det og lar en liten sjel snakke med seg.

Bilde: «Sjenert» barn. Modell: Dukke av Connie Lowe.