Noen mennesker har jeg kommet inn i livet til, gjennom å være pasienten deres. Jeg blir prosjektet dems i en periode, som en del av et arbeidsforhold. Hva skjer etterpå? Blir jeg en glemt pasient, eller kan jeg huskes som et menneske?
Jeg tror det kommer mye anpå og er styrende av hvordan folk ser på en person med autisme og/eller Asperger syndrom. Er vi likeverdige andre, gjenom å være mennesker med et annet perspektiv på verden – eller er vi avvik som må fikses? Må vi repareres, forandres, erstattes med nevrotypiske verdier?
Både du og jeg har nok lyst til å si at vi er likeverdige mennesker, såklart vil vi si det. Særlig svart på hvitt, som i bloggen her. Men vi blir ikke alltid behandlet som om vi er likeverdige, nettopp fordi vi trenger ekstra ressurser – som i et prosjekt.
Min case har blitt skisset opp som et prosjekt der jeg bør ha tre personer på meg hele tiden. I et slikt prosjekt skulle jeg få vokse på de egenskapene mine som er høyt utviklet: Foto og skriving og alt det andre kreative. Jeg skulle få ro til å drive med det jeg kan. Så kanskje prosjekt tross alt er godt ment?
Men det er en person inni skallet mitt av en menneskekropp, og jeg føler. Behandler du meg som en ting som må endres, blir jeg utrygg.
Vi kan stå eller sitte slik og krangle om ordbruken, person eller prosjekt, eller vi kan fokusere på det vi har felles: Vi er begge mennesker som trenger respekt. Æresord. Både du og jeg. Vi kjenner det innerst inne. Mennesker har behov for anerkjennelse. Mennesker har behov for håp. Mennesker må leve, her og nå.
Come on! Lag noe vakkert ut av ingenting, sammen med en som ikke sklir såpeglatt inn i mengden. Det kan bli kunst av såpe og vann (les: såpebobler) selv om det ikke blir helt rent bestandig. Blås i det, lag ei boble, gi innpass og farge til tilværelsen! Det handler om mangfold og å inkludere oss i prosjekt Livet.
Noen med Asperger syndrom kan ha ujevn begavning og vansker med hygiene eller renhold av bolig samtidig som de er veldig nøye i spesialinteressene sine. Bygger vi sammen, er vi et team og ikke bare er prosjekt du sysler med alene, kanskje underordnet en ansvarlig lege. Jeg med asperger og andre i samme situasjon kan være med, delta, bli til i en tilværelse. Vi er ikke antisosiale, empatiløse pasienter. Vi er oss! Mangfoldige, unike og ulike. Vi passer sammen, some et puslespill, om du gir oss tid or rom til annerledeshet.
aspergerinformator.com 
Ett av maleriene mine er av dråper, og jeg har planer om å male flere malerier med dråper. Jeg sliter fremdeles med motvilje mot å ta opp igjen penselen, av en eller annen grunn, mest tanken på at det er noe nyttig, på sett og vis, for jeg vil ikke at det skal være nyttig, for er det nyttig, så utgjør det press og stress. Tanken min bak det er uttrykk for følelser rundt det å være menneske i verden, at vi alle er dråper som utgjør havet, sjøen, tjernet, elven, fossen. Og jeg tror at prosjektet rundt deg, sånn som du beskriver det, har god hensikt bak. Hvorvidt du får godt nok tilrettelagt, det vet jeg ikke så mye om, annet enn hva du selv uttrykker, og ut i fra det du uttrykker, så tror jeg de rundt deg har et læringspotensiale, kanskje?
Jeg håper blant annet at du kan komme deg ut i sommeren og sola?
Og vi ER likeverdige andre mennesker. Basta, punktum finale! Det hender, nokså ofte, jeg har vansker med å få hjertet mitt med på den logikken, det at vi er likeverdige andre mennesker, men like fullt så er det sånn! ❤ ❤ ❤ Må jo ta med en sang nå og, da, og da er jo denne sangen her om regnbuen ålreit. :
Og denne her:
LikerLikt av 1 person
Læringspotensiale er et pent ord 🙂
Jeg skjønner det med press og stress. Det at noen for etter noe, men jeg prøver å tenke at bildene mine er mine. Og at jeg skaper med dem. Og det er greit å skape, uten andre å innfri til. At noen liker bildene mine, blir en bonus som bekrefter det unike og verdien i meg. Jeg håper å bety noe med mitt lille liv, slik at andre kanskje smiler en ekstra gang eller forstår oss med asperger bedre.
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker
Jeg har en god venn som er homoseksuell. Han skrev nettopp et nydelig innlegg om hvor godt det føles å delta i Oslo Pride og kjenne aksepten og varmen fra «byen». Han sier bl.a. at han er stolt av å bo i en så inkluderende by!
Det får meg til å tenke at verden faktisk går framover. «Likeverdige mennesker»-begrepet har liksom fått en mye bredere og tyngre betydning enn for bare et tiår eller to siden. Og det gjelder forhåpentligvis alle som på en eller annen måte er «annerledes». Asperger eller Asperger pluss pluss, eller helt andre «annerledes-diagnoser».
Jeg synes Hanne-K i kommentaren sin forteller så fint om sine «dråper», og du, Helene, forteller historier gjennom bilder. Dere oser av kreativitet!
Stå på!
LikerLikt av 2 personer
Tusen takk, jeg vil gjerne ose litt for deg 🙂 takknemlig.
LikerLikt av 1 person
Hei og takk for at du legger ut dine tanker om utfordringene det er å ha Aspergers. Jeg er så heldig at jeg nå på 9 året får lov til å jobbe med barn med Asperger. Jeg elsker det!!!!! Fra mitt ståsted så ser jeg det ikke som et prosjekt. Derimot opplever jeg et samarbeid hvor jeg også lærer masse om hvert enkelt individ. Disse 9 årene har gitt meg mye glede og kunnskap og jeg håper at jeg har kunnet bidra med noe tilbake til barna. Jeg vet ikke om jeg tenker feil her, men mitt utgangspunkt er: Vi er alle unike, vi har alle noe vi kan bidra med. Det du er ekspert på, kan ikke jeg. Det jeg er god på, kan kanskje ikke du. Men sammen fikser vi det meste!
Tenk så kjedelig verden hadde vært om vi alle var like og støpt i den samme formen!!!!!!
Så stå på og vær den unike som deler tanker og problemstillinger med verden 🙂
LikerLikt av 2 personer
Takk for oppmuntrende ord! Jeg fortsette å skrive. Såklart jeg fortsetter, det er jo å skrive og ta bilder jeg liker og kan bidra. Og ord som dine gjør at det kjennes mer verdifullt. Takk.
LikerLikt av 1 person