Når jeg ikke skjønner hva du snakker om

Noen ganger, skjønner jeg ikke hva du sier. Jeg er ikke dum og vet det godt og bør kunne spørre om igjen og få en forklaring når jeg ikke skjønner. Det er likevel ikke alltid jeg våger det. Det høres så enkelt ut når dere sier at ingen spørsmål er dumme, men mine kjennes dumme. Akkurat som når jeg sikker uten å ville det. Kjenner meg så liten og dum.

Jeg vil ikke vise at jeg misforstår eller ikke skjønner. Det samme skjer når noen ler, jeg unnviker sannheten om at jeg ikke skjønner.  Jeg ler sammen med dere selv om jeg ikke skjønte spøken. «Haha!» Kanskje var det til og med en latter på min bekostning. Jeg aner ikke! Vet du hvordan det er, midt latterbølgene deres? Det er å ta vann over hodet. 

Det er vondt og vanskelig å ikke vite, men lett å begynne å anta ting. Deretter har vi det gående. Det blir en sirkel der jeg dummer meg ut og dere ler, eller en sirkel der dere tror jeg vet hva jeg skal gjøre og jeg ikke har fått med meg nøyaktig hva det innebar. Jeg har gått glipp av det rett og slett fordi jeg ikke spør nok når jeg ikke klarer å følge med i samtalen. Jeg har tusen spørsmål og stiller kanskje ti av dem. Du synes jeg maser.

Jeg vet ikke hva det står i avisa i dag. Jeg har ujevn begavning og energimengde og klarer ikke lese ei avis. Når du snakker on nyhetene, nikker jeg. Jeg gjemmer meg gjerne bak en avis eller dataskjerm, men det er ikke det samme som å bli oppdatert. Tvert imot, for da antar du at jeg har fullt med og vet hva du snakker om når du snakker om konflikten i Irak eller terrortrusler i Frankeike. 12 timer på Mac uten å lese en linje i VG? Ja, det går an. 

Når jeg ikke skjønner, bytter jeg ofte tema. Jeg bytter også tema hvis jeg føler jeg har spurt om noe du ikke vil snakke om. Bruker du lang tid på å svare, finner jeg på noe helt nytt å si. Jeg skyter fra hofta. Jeg skjønner at jeg har gått i baret og vil ikke bli stående i den sårbare situasjonen det innebærer å være den som ikke forstår hvor den private sfære går.

Når du ser meg i øynene og jeg unnviker blikket ditt, da har du avslørt meg om du stiller et oppfølgingsspørsmål til det du akkurat har sagt og jeg påfølgende må be deg gjenta alt sammen. Det er vondt for meg å be deg gjenta og å si «hva sa du nå?» Du gjentar det siste og jeg må innrømme at du må gå enda lengre tilbake i monologen du trodde var en dialog. 

 

Advertisements

3 thoughts on “Når jeg ikke skjønner hva du snakker om

  1. Det er en gave du gir oss nå… oss om ikke har Asperger….jeg er i alle fall takknemlig at du slipper meg litt inn i hvordan det er å være deg… Noe «vet jeg » fordi jeg hr lest meg til det… men andre ting tenker jeg ikke over… Og asperger «folk» er vel like forskjellige som alle andre… så det varierer vel…..? Ha en fin kveld…

    Likt av 2 personer

  2. Jeg husker jeg satt en hel time med en person fra helse og omsorgstjenesten her (tror jeg det var, det er vel 3 år siden, minst, det nå, tror jeg), og der jeg ikke skjønte så og si ett eneste kløyva ord fra når hun kom, og når hun gikk, enda damen snakket da vitterlig norsk! Da omhandlet det brukerstyrt assistent-ordningen min, og arbeidsleder og arbeisgiver-rollen. Jeg kom ikke engang på at jeg kunne stille spørsmål. Hva hun sa, gikk meg totalt hus forbi, fra begynnelse til slutt, det var en veldig sær opplevelse, men en som ihvertfall overbeviste meg om at jeg måtte ha hjelp til både det å være arbeidsgiver og arbeidsleder for ordningen. Til dags dato kan jeg ikke engang huske samtalen, på noe som helst vis, hun kunne like gjerne snakket kinesisk. Eller jeg kunne befunnet meg i Kina, og hun i leiligheten min. Surrealistisk opplevelse.

    Og jeg har papir på at språklig stiller jeg sterkt, så det var ikke at jeg ikke skjønte setningene og språket, men innholdet var fullstendig gresk. Mulig det fra hennes side var en fornuftig samtale, eller enetale, eller hva det nå enn var. Vanligvis så skjønner jeg hva folk sier, men intensjonene bak, det kan være langt verre å gripe tak i. Og hjernen min tar seg pauser, og i de pausene får jeg enten med meg null og niks, eller jeg opplever en forsinket reaksjon.

    Min eks og jeg satt i bilen en gang, og kjørte en tur, min eks pekte på ett eller annet, jeg tror det var et hus, og spurte meg om noe. Vel, det varte og det rakk, og han fikk ikke noe svar fra meg, for jeg satt i min egen verden. Ca ei mil eller to senere, så kom det fra meg: Hvor da? eller noe liknende…..og min eks sa at hukommelsen hans var ikke som min, kunne jeg repetere hva han hadde spurt om? ❤ Og da lo vi jo, begge. ❤

    Jeg har blitt litt flinkere til å stille spørsmål, sånn som at Hva var det du sa? de gangene jeg har et slikt gap, og etterhvert har det gått lettere. I begynnelsen syntes jeg det var overordentlig unaturlig og vondt å stille spørsmål, men nå syns jeg kanskje det går noe lettere.

    Å lese nye bøker er jeg ikke særlig flink til, da skal de helst være lettleste. For da hender det at jeg har lest flere sider uten å ha fått med meg noe som helst. Likedan med nye filmer, også, da hender det ofte jeg må spole tilbake for å få med meg handlingen. Flott med digital boks på tv-en. 🙂

    I tillegg så er jeg opptatt av å få snakket ferdig, og det hender jeg da leter etter ord. Da er det både forstyrrende og frustrerende hvis den jeg er i dialog med, får et anfall av hjelpetrang, og skal forsøke å avslutte setningene for meg, for vedkommende har som oftest ikke filla peiling på hvordan jeg altså ønsket å avslutte den setningen eller setningene. 🙂 Selv om jeg prøver å tenke at det er ikke vondt ment, da, fra den personen sin side. Her en fin link, hun har mange fine videoer om autisme.:

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s