Å være barn

Mange barn med Asperger leker best med dyra sine (vedlagt er min høyt elskede dachs som lever i voksenlivet mitt) eller mindreårige barn, kanskje snakke med de voksne litt og smile og le. 

Å inkludere jevnaldeårende i leken sin, innebærer ofte å måtte følge et annet manus. Og det kunne jeg ikke! Jeg ble stiv av skrekk og likte ikke den høye latteren til de andre barna da de spilte et kortspill jeg ikke kunne reglene ut og inn i. Jeg var redd, utilpass og smeltet ikke inn med annet enn fysiske forhold som på ei huske i hjørnet av skolegården. 

Å være barn med Asperger betyr ofte å gå alene i skolegården. Det er ikke fordi man ikke er snill og grei, men man finner ikke plassen sin i det sosiale samspillet. Derfor var det enklere å gå på fotballtrening, da kom jeg med på et lag helt automatisk. Mamma og pappa måtte bare betale kontigenten. En tusenlapp i halvåret?

Sånn var det ikke i skolegården. Der kunne man ikke kjøpe seg plass som i fotballklubb og skolekorps. Men jeg kjøpte tyggegummi på ungdomsskolen jeg delte ut. Da ble jeg litt populær. Extra i alle varianter. De likte å tygge, de andre barna. De trengte ikke tigge så mye. Jeg var gavmild «venn». Jeg ville så gjerne regnes med som venn.

Å være barn med Asperger, kan være å bli plukket på eller avvist. Jeg husker jeg hadde laget et kunstverk i formingstime med maling, skjell og treverk. Jeg fant det igjen i en søledam ute. Noen hadde revet det ned fra veggen der det hang utstilt og kastet det litt utenfor lekeplassen på skolegården. Jeg husker de vakre skjellene som ikke kunne erstattes og maleriet som fløt i vann. Søkk vått, ikke lenger en vanlig akvarell. 

Å være barn med Asperger kan være å ønske seg å være en annen, mer populær person. Man kan gå så langt at man lager seg en fantasiverden og at man planlegger hvem som skal komme i begravelsen sin når man selv dør. Og jeg tenkte at det ikke var lenge til.

Sånn var det å være skolebarn, for meg, og særlig ungdom. De yngere barna med Asperger syndrom tåler å leke alene, men når vi vokser til vil vi gjerne være en del av fellesskapet. Når vi blir avvist, er det vondt for foreldrene våre. 

For at mamma og pappa ikke skulle få vondt av ensomheten min, lot jeg som om jeg trivdes i skolekorpset og lot som jeg hadde venner både der og på skolen. Jeg var den overflødige i gruppa, den som ikk trengtes, tredje jul på vogna. 

Sånn var det å være ungdom med Asperger syndrom uten å vite om det selv (jeg ble diagnostisert som voksen). Som voksen har jeg lært meg å leke alene igjen, som da jeg var minst og ikke trengte andre jevnaldrende. Sånn tar jeg bilder, samler på dukker og skriver prosatekster, binder alt sammen og lager små historier: Mitt univers.