Å være voksen, er litt annerledes enn å være barn – for alle. Det jeg tror skiller meg og noen andre med asperger fra andre voksne, er at så mye i barndommen sitter fast i oss. Den har satt spor vi ikke kommer ut av. Vi er vant til å mislykkes i vennskap og vokser ikke fra det. Aldri!
Å være voksen, handler om å ta ansvar for seg selv. Mange med Asperger har vanskelig med å følge en normal uke med jobb, familieliv og personlig hygiene. Vi kan slite big time med dagligdagse gjøremål og skal vi småprate kan vi drite oss ut. Vi kjenner det igjen fra vi var små og ikke fikk være med på leken. Jeg ble taus og sjenert.
Å være voksen, er å leve under stress og press og det blir jeg syk av. Ingen forventer at en tiåring skal klare alt selv. Men når man er 32 må man dusje ofte, uten at noen hjelper til, og skjønne at man ikke kan slå, sparke eller plage andre. Dette er vanskelig for meg. Jeg vet reglene, men jeg håndterer dem ikke når jeg er overveldet. Jeg blir som et barn som får kjeft, fordi jeg vet jeg kommer til å gjøre noe galt. Å være voksen er å få kjeft og å bli irettesatt.
Å være voksen, er å være ensom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være venn, voksen venn. Som ungdom var det å dele ut tyggegummi billett til vennskap. Nå snuser folk, og jeg har ikke snus. Voksne er heller ikke like lette å «kjøpe». Jeg får derfor ikke venner om jeg deler ut snus heller. Voksne har penger til å kjøpe snusen sin selv.
Andre voksne har en selvrespekt og en makt jeg ikke kan ta fra dem. De irettesetter den som ikke oppfører seg «voksent». Jeg er et barn i voksen datomerking. Født i 1984. Jeg blir litt overvurdert og forventningne til meg er høyre enn både alderen og kroppsvekta.
Jeg krymper meg i anoreksi og kjenner meg feil, misforstått og mindreverdig. Sosialt sett med Asperger syndrom, havner jeg lett på etterskudd. Jeg løper for å nå deg igjen, slik du forventer men du har allerede forlatt konflikten jeg trodde vi stod oppi sammen. Det er så lett for dere å glemme! Å være voksen med Asperger er å stå igjen på holdeplassen når vennskapstoget og kollegabussen har gått.
aspergerinformator.com 
Har du prøvet viutuelle vennskaper…. ??
LikerLiker
Det finnes en asperger firkant, blant annet, i denne artikkelen av Thomas Owren, som viser at vi kan fungere etter en annen rytme enn det nevrotypikere gjør. Selv om det kan virke som om vi er «med» i situasjonen (les: tar oss kraftig sammen og gjør hva vi kan få til, eventuelt både mens hjernen tar seg pauser og man i de pausene ikke engang får med seg alt det verbale), så kan de sosiale situasjonene inneha myriader av muligheter og tolkninger, som man ikke får med seg før eventuelt etterpå, eller kanskje aldri, ved hjelp av logisk tenkning.
Klikk for å få tilgang til Nevrodiversitetna-ThomasOwren.pdf
Noen sa, engang, på en autismeside der jeg var, jeg tror den siden het tistelbarna eller bokstavbarna, at vedkommende, som gutt, var redd alt og alle, og ikke skjønte hvorfor mennesker er skapt sånn. Fordi han altså trodde at andre også var sånn.
Selv vet jeg ikke helt hva jeg trodde om andre som barn, jeg bare registrerte, på ett eller annet nivå, at jeg på sett og vis, på en måte, kanskje var litt annerledes. Men jeg trodde kanskje det var fordi alle var annerledes alle andre, tror jeg.
En dag mens jeg gikk i 4. klasse så spurte klasseforstanderen min klassen om de visste om et dikt, fortelling eller sang om noen som hadde det vanskelig. Og det gjorde jeg, for mora mi hadde klippet ut sanger av aviser (tror jeg) og norsk ukeblad (tror jeg det var, eller Allers), der Alf Prøysen hadde en spalte der han samlet gamle sanger og skillingsviser.
Og fra enten en avis eller den spalten så var det blant annet denne visen, dette diktet, her, som jeg da sang i klassen, og det var denne her, som jeg syntes jeg så meg bittelitt igjen i, på sett og vis.:
Våre små søsken
Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.
De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.
Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.
Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.
Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.
Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.
Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.
Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.
Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.
-Inger Hagerup
Her er også en video der Wenche Foss leser opp det diktet:
LikerLikt av 1 person
Det diktet er et av favorittdiktene mine og noen har også laget melodi til
LikerLikt av 1 person
Ja, den finnes som sang, har funnet fram den nå. :
LikerLikt av 1 person
Jeg følger din blogg , men det er ikke så ofte jeg kommenterer. Men det du skriver om å være voksen med Aspergers vet jeg mye om og enda mer gjør du. Du kommuniserte med min sønn som hadde diagnosen og han bodde sammen med meg. Det du skriver er så sant så sant. Å være voksen med diagnosen var og er tøft. Han slet som du med å få venner, forståelse…..lysten til å ha en venn og vite at den vennen er der for deg alltid var ikke så lett å forstå. Hvem vil være venn med en som ikke gir tilbakemeldinger , ikke tar kontakt?
Det er ikke lett….. Du/han ville så gjerne ha en venn som alle vil, men får det ikke til. Dere kan mye, er høyt intelligente og menneskene rundt forstår ikke hvorfor der ikke tar kontakt når dere vil være venn….. Men så enkelt er det ikke,,»,,ring meg så gjør vi noe sammen» , sier mange. Men det er jo akkurat det en Asperger ikke gjør. Han/hun tar ikke kontakt selv om lysten er stor, veldig stor. Som mor har jeg sett fortvilelsen til min sønn mange ganger når gjevnaldrene skal på fest, få seg kjæreste, gå på kino , ja alt hva vi «normale» gjør uten å blunke. Han er jo voksen, må ta initiativ….
hadde alt bare vært så enkelt???
Det har ikke vært så lett å se sitt barn ikke klare det som alle andre klarer når en vet at lysten er der, men du får det ikke til. Det vanskelige er jo også at dere vet deres begrensninger .
Dere må ha noen som «ser» dere for å bli trygg og det er der ikke mange som gjør. De fleste ser skallet, intelligensen, kunnskapene og regner med at det går bra…….
Mange takk at vi har fått lov å bli kjent med deg
LikerLikt av 2 personer
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker