Far i huset ber om å sove lenge, mor om å våkne til baconlukt. Begge våkner de av en unge som skriker, har gjort i bleia og må skiftes på. Tre timer for tidlig. Det er likevel hva lykke er, for dem. De vil ikke for alt i verden bytte det ut. Han ut. Skrikerungen.
Vi alle ber om en god søndag, noen timer og mange øyeblikk sammen med de vi er glad i. Helst en hel dag. Jeg har ikke sånne søndager. Jeg ber likevel for fred og ro og noen snille å snakke med. Jeg snakker, jeg også, selv om jeg skriver best.
Dette blir nakent og ærlig. Jeg er som barnet som har gjort i buksa: Høyt elsket. Men jeg er også dypt savnet, for jeg har ingen som hører skriket mitt om morgen om de vil, bare sykepleiere på jobb som jeg ikke vil forstyrre med sinnsstemningen min. Mamma og pappa hører altså ikke skriket mitt og vet ikke hvordan jeg har det. Dypt savnet en søndag, de med bacon på bordet kanskje. Det er ikke mitt bord, lenger.
Noen med asperger syndrom er sengevæteret og tisser i senga. Det er ikke jeg og har derfor ikke noe å skrike for, ingen våt bleie eller bukse, men jeg tisset noen ganger på meg på vei inn døra hjemme etter å ha holdt meg en hel skoledag. Uten å skrike! Tie taust. Smile ordløst. Klokka var uansett rundt 14 og mamma og pappa var på jobb.
Jeg skiftet ikke klær og luktet urin. Ja, jeg lovet dette innlegget skulle bli nakent og avkledd. Jeg gikk og luktet tiss uten å gjøre noe med det! Jeg var i våt dongri og enhver ville sett ned på meg, som om jeg var naken eller rufsete kledd i et selskap. Men jeg lot tisseklærne mine tørke på kroppen min før noen kom hjem fra jobb og oppdaget dem. Jeg lot som om alt var ved sitt vante, normale, fungerende jeg. Jeg og flere med Asperger er gode skuespillere. Noen gjør til og med karriere ut av det.
Asperger syndrom handler nemlig mye om å bære på en maske av normalitet. Bak fasaden er jeg en trengende dame, nå tissatrengt fordi det er vanskelig å gå på do med følge. Det er vanskelig å slappe av. Vanskelig å slippe urinet til, ut, ned i do. Jeg er jo aldri alene. Så mye har selvskadingen min fratatt og ødelagt for meg. Jeg. Jeg er hvisket ut som om jeg var skrevet i blyant. Jeg ber om ordene dine, på mine knær, til å fargelegge meg, gjøre meg fargerik og til et fyldig, godt flytende ordbilde. Portrett.
Noen er redde for å skrive til meg, siden jeg skriver best. Det perfekte er arrogant. Men jeg er ikke perfekt! Du ser vel det nå? Jeg med tisseklærne i skolealder? Og innlagt pasient som ikke kan ta vare på seg selv som voksen? De som frykter å skrive til meg, er redde det ikke holder mål det de skriver. Men vet du hva? Du scorer på lykkeskalaen min om du setter av litt tid til å skrive med meg. Sammen er vi den gode samtalen.
Foto: Kommunikasjon. Pixabay
aspergerinformator.com 
jeg skriver gjerne til deg. Men vet ikke om du vil jaa meg for jeg har ikke sverger. Men jeg har mye annet…både vondt og godt.
LikerLikt av 2 personer
Trenger ikke ha asperger, at du finnes er mer enn nok! Og at du skriver. Klart jeg vil ha deg. Velkommen til bloggen min!
LikerLiker
Jeg tisset på meg på et korpsstemne, en marsj-konkurranse med en hel haug med skolekorps tilstede, der noen glupinger av noen voksne fant ut at det var helt passende å gi oss alle ei flaske med brus, for deretter å la oss stå opp og ned i flerfoldige timer, og uten å gi oss adgang til toalettet. Jeg spurte en voksen etter hvor toalettet var, men fikk bare beskjed om å stå stille der jeg var…..man kan godt synes at barn kan være grusomme mot hverandre, men voksne kan faktisk være hakket verre, og oppføre seg forferdelig mot barn.
På bussturen hjem var det riktignok ingen av de andre barna som ville sitte ved siden av meg, men det har jeg nok kanskje en viss forståelse for….ingen av de ønsket vel antakeligvis å få tiss på seg. Jeg fikk allikevel ikke noe pes fra noen av dem, jeg tror de hadde forståelse for akkurat den situasjonen. Så satt jeg der da, alene, på et regntrekk, i min korpsuniform, og senere var det ei voksen dame som vasket uniformsskjørtet mitt, skoa og strømpene.
I dag har jeg omfavnet mitt barnlige/barnslige sinn og sett, på kino, Istid på kollisjonskurs, i 3D-versjon.
I denne filmen om istid-på kollisjonskurs, så blir ekornet, på jakt etter sin nøtt, kidnappet av et romskip. I sin jakt etter den selvsamme nøtta inni og utafor og inni romskipet, trykker han uforvarende på en hel haug med knapper, som gir en serie av ettervirkninger. En av de er at det blir sendt en skur med meteoritter mot jorda, og jorda havner på kollisjonskurs med en asteroide. Resten må jo ses, da, og ekornet, og de andre dyrene, er like morsomme som de alltid er, disse Istidfilmene er vanvittig underholdende.
Her en krabat som jeg blir i godt humør av å se, forresten, alltid kan man ha sans for at de minste vinner en tvekamp. 🙂 ❤ https://www.youtube.com/watch?v=D8xSHmMuNYg
LikerLikt av 1 person
Du skriver så levende. Jeg har også vært på mange korpsstevner. Jeg slapp heldigvis å tisse på meg. Men jeg har opplevd at ingen vil sitte sammen med meg på bussen både på korpstur og skoletur. Vondt gjør det.
LikerLikt av 1 person
Ja, det gjør det, det kan være kjempevondt! Og angstskapende tror jeg også, også det. ❤
LikerLikt av 1 person
❤
LikerLikt av 1 person
Alle forskjellige ferdigheter hos mennesker gjør at vi utfyller hverandre. Jeg er sykepleier og medmenneske, jeg ser (leser) deg, som en som utfyller min forståelse for andre mennesker.
Jeg heier på deg!
LikerLikt av 1 person