Speilingssyndromet

Det er alle disse syndromene. Alle disse barna. Alle disse syndrombarna som krever en tilrettelagt tilværelse. Det er oss. Og nå er vi voksne, uten å ha fått hjelpen vi trengte. Vi står igjen med en adoptert identitet, sammen med et forsøk på å være selvstendige individer.

Jeg har pådratt meg et eget syndrom på veien til å bli voksen. Syndromet lærte jeg om i tv-serien House. Ja, jeg ser på dvd jeg også (uten å skade meg på discene, for jeg blir observert). House har noen av de samme trekkene som meg, men i dag handler det om en pasient og ikke om House eller huset jeg bor i. Jeg skal ikke spore mer av og røper:

Det er speilingssyndromet jeg tenker på. Jeg har ikke diagnosen, men jeg tror mange av oss med Asperger kjenner oss igjen. Vi identifiserer oss med å speile oss i andre. Det andre er, blir jeg, som en arrogant drittsekk ala House eller som en kjeftende dame som den gamle nabokjerringa som ikke likte høy musikk. Ok, så ble det litt mer om House og om hus og hun som bor ved siden av. Men nå skal jeg tilbake til tema.

De andre kan smile av glede, vi smiler tilbake i ren refleksjon. Du ser smilet ditt i ansiktet mitt samme hvordan jeg har det. De andre kan ha vondt i hode, vi får hodepine. Jeg pådro meg andres hodepine da jeg var 14. Cathrine sin, hun hadde migrene, og noen ganger lånte jeg Idas. De andre kan like rosa og jeg liker rosa (jeg som egentlig likte lilla).

De andre kan snakke på dialekt og jeg adopterer a-endingene for å ligne, uten å merke det selv før jeg ser det på skjermen jeg har skrevet på i en chat mellom meg og noen av dere fra andre kanter av landet. Refleksjon til ettertanke:

Jeg tror på at det er viktig at personer får lov til å være seg selv, med egne talemåter, meninger, holdninger, problemer, stryker, svakheter, sorger og gleder. Men det er ikke sikkert vi klarer det, så vi speiler oss i dere. Vil du gjøre meg fin?

speilingssyndromet

Reklamer

En kommentar om “Speilingssyndromet

  1. Jeg har gjort mye av dette. For meg var det eneste måten jeg trodde jeg kunne passe inn. Men det virket jo ikke, så det var en masse bortkastet arbeide. Selv nå må jeg stoppe meg selv og si at «jeg er bra nok som jeg er». Veldig vanskelig. Og jeg som er mer enn 50!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s