asperger syndrom · sosialt

Falt ned i sprekken

En av leserne mine med ei Asperger-datter sa det så fint til meg. Til meg og vi andre voksne som «falt ned i sprekken mellom barn og voksen.» Vi hadde det vanskelig uten å bli lagt merke til som noe annet enn beskjedne små mennesker. Jeg vil gi oss en stemme. Jeg vil stemme på oss i skolevalget til neste høst. Om det fantes. Du blir elevrådsrepresentant!

Men det finnes ikke et valg for meg og de som vokste opp i min skoletidsalder nå. Jeg skal ikke gå mer på skole. Jeg skal ikke passe inn i en klasse. Jeg skal ikke være seksåring på skoletrappa med 13 år foran meg. Jeg skal ikke stå der og være nervøs når de roper opp navnet mitt. Jeg kan enda huske den dagen. Jeg fikk en lærer som ikke lærte å se meg. Men hun prøvde. Og hun finnes i dag. Jeg er takknemlig.

Å ha Asperger syndrom er å være nesten vanlig, derfor så ikke hun eller resten av skolesystemet meg. Ei heller helsevesenet så meg som det romvesenet jeg kjente meg som. Det er å ha et usynlig handicap. Derfor skriver jeg i dag, for å la deg se at jeg finnes, spesielt fordi vi jenter går uoppdaget gjennom systemet.

Funksjonshemningen Asperger synes best sosialt. Vi er ikke så gode på dette med vennskap. Ingen jeg kjenner fra skoletiden, er mine venner i dag. Det er ikke så rart, vi har jo flyttet på oss. Men de fra høyskolen? Vi bor i Oslo, mange av oss. Ingen tør se meg, møte meg, innse at dette var hit jeg kom. Psykiatrisk sikkerhetsavdeling siste post.

Jeg kom ikke dit de gjorde, som ferdige journalister klare for jobb, sendt gjennom intervjurunder. De er drevne journalister og noen er redaktører. Noen er på tv, noen på radio. Mange i avis.

Jeg er likevel glad det ikke er mer skole. Jeg plages ikke over at jeg ikke fullførte journalistutdanningen. Det blir ikke mer uforutsigbart miljø med stadige friminutter å fylle med å gå rundt, på «jakt» eller «flukt» til venner som ikke eksisterer mellom klasserom og skolegård, kantine og forelesningssaler.

Jeg legger meg panneflat og takknemlig: Jeg var ikke synlig da jeg gjemte meg i skolesamfunet. Jeg passer ikke inn i et bilde, var alltid i utkanten av det normale, inni meg. Jeg falt ned i sprekken mellom barn og voksen og blir der. Jeg har funnet en plass der jeg blir respektert gjennom skriving og foto. Jeg trenger ikke lete mer etter noen å kopiere som jeg aldri blir som. Sprekken er helt ok å befinne seg i noen dager. Her er jeg en onsdag i juli mens du er på etterlengtet Spania-ferie eller spennende Asia-reise. Ok?

Reklamer

6 kommentarer om “Falt ned i sprekken

  1. Jeg får de merkeligste assosiasjoner….når jeg leste overskriften her, tenkte jeg på broren min som observerte mitt tantebarn på do, der hun bokstavelig talt slo ut med armene for ikke å falle nedi…… ❤ som 2-3 åring….

    Jeg gikk også, ihvertfall nesten, uoppdaget gjennom systemet, det fantes ingen asperger diagnose den gangen, den gangen fantes riktignok diagnosen barneautisme, da, men det er heller tvilsomt om jeg ville gått innunder de diagnosekriteriene, uten at jeg vet hva de er, da, men. Men PPtjenesten bemerket at jeg hadde dårlig kroppsmotorikk.

    Og hver gang jeg har hatt skriftlige eksamener, så har jeg gått ned i karakter, sannsynligvis rett og slett fordi jeg ikke har maktet å skrive fort nok. Håndskriften min har da etterhvert begynt å likne den av en leges, er jeg redd, temmelig hakkete og litt vanskelig å lese. En gang på barneskolen var det også en lærer, tror jeg det var, som bemerket at jeg skrev som en gutt……han eller hun mente nok jeg burde jobbe litt med skjønnskriften min.

    Den gang brukte vi også fyllepenner og trekkpapir hvis man skulle være uheldig å søle litt blekk mens man skrev. Det husker kanskje du også, det? Regner med at du også er av den generasjon som lærte skjønnskrift på skolen? Med linjepapir og det hele?

    Vel, her er i dag også en sang, en gammel en, en vi sang på skolen. Jeg syns, igjen og atter igjen, at det er så bra at du skriver om deg selv og din måte å ha asperger, for da er det mange som kan kjenne seg igjen, og da blir det kanskje lettere for barn og voksne med asperger i hverdagen. Og kan bryte stillheten. ❤

    Likt av 1 person

  2. Et godt bilde, – «falt ned i sprekken mellom barn og voksne». I hvert fall ser jeg dere i mitt hode: Dere som av en eller annen uforståelig grunn skulle bli litt eller mye annerledes. Noen kravler etter hvert opp fra sprekken og klarer seg her ute, men andre blir der. Og noen av dem som blir der, de er eksperter på sine spesielle, ofte veldig «smale» områder. Mange av dere blir elsket og respektert for den dere er og for det dere kan. Noen blir sjelden sett…
    Heldigvis lærer vi «her ute» mer om aspienes liv, takket være deg, Helene, – og de av følgerne dine som også deler med oss sine opplevelser av syndromet.

    Likt av 2 personer

  3. Hei
    Veldig god beskrivelse, å falle ned i sprekken mellom liten og stor. Min datter er også både stor og liten. Liten i forhold til andre ungdommer, men stor i forhold til å se gjennom linsen på kameraet sitt. Jeg blir noen ganger helt satt ut av hvor vakre bildene hennes er, og det samme med dine. Dere ser noe som jeg ikke ser. Og finner detaljer som jeg ikke visste fantes en gang. Fortsett med fotokunsten. Og lær opp alle rundt dere og oss, slik at den yngre generasjon får hjelp tidligere enn dere fikk. Da kan vi redde flere fra alle tilleggs diagnosene, håper jeg i hvert fall.

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s