Før jeg får et sammenbrudd

Det er ikke alltid lett å ha Asperger syndrom. Vi er ofte sensitive for forandringer og sansestimuli. Tenk deg at en slik person står på togstasjonen og får beskjed om at det blir buss for tog. Du ville kanskje lyttet til høyttalerne og fulgt instruksen. Det ville jeg også, men med en enorm angstfølelse i magen. Jeg vil nesten kaste opp eller slenge meg foran et annet tog.

Rundt meg virvler det av mennesker som ikke har kontroll. Og midt i dette har jeg ikke kontroll på egen kropp. Det opplever jeg aldri å ha. Jeg hører stemmer som snakker, summer, noen som hoster, blir jeg smittet nå? Det hadde vært fint. Akutt og hentet av ambulanse. Ikke buss for tog, det kan jo være hvilken som helst buss og jeg aner ikke hvilken vei den kjører. Ambulansen kjører korteste vei til sykehuset.

Men hoste smitter ikke normalt slik at man blir døende og det er tross alt bare å komme seg på den bussen, så kan jeg puste igjen. Det gjelder å ikke stresse seg opp, lytte til høyttalermeldingene som gjør vondt i hodet og magen og forholde seg til dem helt slavisk. Jeg må tenke på dem som en oppskrift fra ei kokebok. 200 gram smør, 400 gram hvetemel, 3 spiseskjeer kakao, fire egg.

Det gjelder å gjøre som man får beskjed om og å trøste seg med at når man kommer hjem, kan man holde rundt kameraet sitt, dukken eller se på favorittserien sin på DVD. Før jeg får et sammenbrudd, må jeg gripe tak i noen av disse tingene. Knips (med kamera i tankene jeg skriver det), det BLIR bra igjen.

Jeg blir bare litt sliten først. Det er ikke farlig. Jeg trenger ikke kaste meg foran toget hvis jeg bare klarer å huske at dette ikke er varig. Før jeg får et sammenbrudd, må jeg tviholde på alt jeg er trygg på, selv i en utrygg situasjon. Jeg må ikke ta tak i noe knusbart, da knuser jeg det. Selv iPader og telefoner lever farlig da. Som når noen kritiserer meg eller hater meg eller tråkker på verdiene mine. Hva har jeg igjen da, i ensomheten?

Det handler om å metaforisk låne hånda di og la deg guide meg gjennom folkemassen til et mer fredfullt sted. Første stopp er bussen. Puste, men ikke med magen, for det er angstfremkallende for meg. Jeg vil ikke kjenne ulike deler av kroppen når jeg har det sånn, da blir jeg bare enda mer redd. Bussen frakter meg trygt hjem, men er som regel en taxi til sykehuset. «Hjemme» venter på meg, med sine beroligende og kontrollerte detaljer. Av meg. Punktum finale.

dentelle7Foto: Modell av AE dentelle av Maritme Sue.

Advertisements

6 thoughts on “Før jeg får et sammenbrudd

  1. Buss syns jeg er utrolig problematisk på mange nivåer, og det har jeg nok alltid syntes. Angsten min der bunner dels i all uforutsigbarheten, tror jeg, i forbindelse med en busstur, folketrengsel, folk som dunker inni en, kanskje å måtte dele sete, støy og annet sensorisk fra medpassasjerer, men også det at jeg vet at dagdrømming og sånt noe gjør at jeg tar pauser fra verden, sånn at jeg er redd for å ikke komme meg av bussen der jeg skal, fordi jeg altså ikke greier å være helt «til stede» i situasjonen.

    Samme angsten har jeg når det gjelder tog. Så jeg er glad for at jeg har bil, noe jeg ihvertfall foreløpig har (trygdebil, handikappbil), men jeg bekymrer meg endel for neste gang jeg skal søke om bil, noe jeg egentlig kunne gjøre i år, men regjeringa nå har i sin «visdom» bestemt at det nå ikke finnes noen trygdebil i klasse 1 lenger, visstnok, annet enn for folk som trenger bil i fbm. kurs og arbeide. Så jeg vet ikke hvordan det nå skal stille seg, fremover, med akkurat det med bil. En assistent som snart skal begynne i jobben, i august, skulle hjelpe meg med å skrive søknad, så jeg får vel se, men, men.

    Å drømme kan være utrolig fint, da, syns jeg, både dagdrømming og annen form for drømming, vel å merke hvis det ikke er mareritt man har.

    Likt av 1 person

    • Drømme er fint. Da lever man et parallelt liv. Men det kan noen ganger bli litt mye. Med drømming og virkelighet. Det å få med seg begge deler, om du skjønner. Jeg blir veldig sliten når jeg drømmer om å skade meg og mislykkes, våkner jaget av personalet som egentlig sitter stille i stolen sin og passer på meg.

      Likt av 1 person

      • Det har hendt jeg har hatt drømmer om vann, enten om flom der jeg blir med vannmassene nedover, eller vann på andre måter (bekk, elv, hav), og de drømmene har vært sånn delvis mareritt, det vil si et eller annet sted imellom fin drøm og mareritt. Jeg skjønner, tror jeg, at du da kan bli veldig sliten av drømmene, hvis du blir jaget rundt i dem, liksom. ❤ ❤ ❤

        Likt av 1 person

  2. Det hender jeg snakker i søvne, også. Da jeg var lita, hendte det også at jeg sov med øynene åpne. En gang da jeg var 12 år gammel, var mormor på besøk, så hun fikk senga mi, og jeg sov på en madrass på gulvet ved siden av foreldrene mine. Mora mi våknet av at jeg hadde en drøm der det var soldater med i drømmen, tydeligvis, for mora mi som trodde jeg var våken fordi øynene mine var åpne, lurte på hva jeg drev med. Jeg drev og rotet med noe i sengeenden.

    Først så jeg olmt på henne og sa: «Ikke STIRR på meg»! Deretter sa jeg. «Jeg må få disse SOLDATENE vekk fra bena mine»…..! Vel, da skjønte jo mor at jeg faktisk fremdeles sov, da, så da spurte hun ikke om noe mer. 🙂 ❤

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s