Jeg har Anoreksia Nevrosa som er en spiseforstyrrelse kjennetegnet ved en vegring mot å opprettholde sunn kroppsvekt og en tvangspreget frykt for vektoppgang på grunn av et forvrengt selvbilde. I Norge har 50 000 en spiseforstyrrelse, men bare 3000 Anoreksia.
Spør meg i speilet og jeg svarer at jeg ikke vet hvem jeg er før jeg ser tallene på vekta. Da kan jeg skrive dem ned og se dem som tekst, svart på hvitt. Dette selvbiografiske kapittelet har tatt fra meg retten til å kose meg med mat, delta i sosiale settinger og å leve et normalt liv med mye fysisk aktivitet. Jeg kan ikke styre en sykkel så den solgte jeg på Finn.no.
For meg, handler Anoreksia mest om behov for kontroll. Anoreksi er en alvorlig psykisk lidelse, er ofte ledsaget av andre lidelser og har høyest dødelighet av alle psykiske lidelser.
Jeg blir kanskje ikke gammel og det er helt greit for meg. Jeg vil heller dø i fred og ro enn i angsten jeg kjenner når jeg går for mye opp i vekt. Noen kan synes det virker drastisk. For meg er det livet mitt.
Anoreksipasienter har ofte Asperger. 23 prosent av anorektikerne i en svensk undersøkelse er på autismespekteret. Mye tyder på at tallene i Norge er tilsvarende. Jeg er norsk, anorektisk og har Asperger syndrom. Undervekt kan gjøre at man blir mer opptatt av detaljer, har vanskeligheter med å kunne skifte mentalt fokus, blir mer nedstemt og angstpreget.
Tendensen er at Anoreksi-pasientene som befinner seg på autismespekteret, er hardere rammet enn andre anorektikere. Jeg tror det er fordi at ingenting vi gjør, gjør vi halvveis. Vi løper ballen helt i mål. Som Sheldon i komiserien The big bang Theory sier når han spiller bowling: Han ER ballen.
Autistiske trekk er vanlig hos personer med Anoreksia Nervosa; eksempler er autismekvotient-scoring, kognitiv forståelse, kognitiv-atferdsmessig fleksibilitet, emosjonell regulering og tolking av ansiktsuttrykk.
De andre pasientene får god kveldsmat på lørdager. Jeg spiser det samme hver dag, til alle de samme faste tidene av døgnet. Jeg deltar ikke sosialt – eller usosialt – med deres kveldskos. Jeg koser meg ikke, helt enkelt. Og det er tryggest sånn. Bare sånn kan JEG leve! Og da kan jeg innimellom ha det bra, når jeg ikke er preget av angst for å miste kontrollen over kroppen min.
aspergerinformator.com 
Det med kroppsbilde, ihvertfall, kan være vanskelig, med eller uten anoreksi. Det er sikkert ikke store trøsten, allikevel, kanskje, for deg, å vite. Foto sies å legge på vekten, noe jeg prøver å trøste meg litt med når jeg ser fotoer av meg selv, med min overvekt og det hele. Og håpe på at det er sant. ❤
Når jeg ser meg i speilet, derimot, så syns jeg speilbildet viser mindre vekt enn det jeg ser på fotoer, ihvertfall, så jeg tror litt på den teorien.
Når det gjelder deg, så kunne jeg derimot håpe på at fotoene, visuelt sett, tar av litt av vekten, for jeg ser jo hvor tynn du er. Og skulle naturligvis ønske at du kunne se det samme som meg, for da ville du kanskje ønske å legge på deg litt. Tenk om vi kunne byttet litt? Du kunne fått noe av det som gjør at jeg beholder overvekt, og jeg kunne fått litt av anoreksiaen din i en periode…..?…… -Jeg spøker, naturligvis, for jeg vet jo ikke det lar seg gjøre. Og det ville antakeligvis ikke være helt ønskverdig, heller, sett fra et medisinsk perspektiv.
Det fantes ei tid da jeg likte å bli tatt bilde av, men det er nokså mange år siden nå. Det er ikke så sikkert at jeg heller blir hauggammel, med kombinasjonen av angst som jeg ikke blir kvitt, søvnvansker, søvnapne, polykondritt, høyt blodtrykk, litt artritt, overvekt, asperger og det hele. Jeg har riktignok overlevd broren min i alder, han døde i en alder av kun 41, av hjerteinfarkt, og etterlot seg enke og ei datter. Faren min døde også av hjerteinfarkt.
Kanskje det er sånn, ja, at vi med asperger ikke gjør noe halvveis, jeg vet ihvertfall at jeg ønsker å gjøre meg ferdig, eksempelvis i samtaler. Og hvis jeg strever med å vite hva slags ord jeg skal bruke, for det hender, så liker jeg ikke at andre forsøker, i hjelpsomhet, å avslutte setningene for meg, for de vet jo ikke hvordan jeg ønsker å avslutte setningene. Det finnes ikke tankelesere, det jeg vet om, hverken blant nevrotypikere eller autister/aspergere. Tankene våre er frie!
Om autister/aspergere er det ofte, også, sagt, at vi starter og slutter uten innledning, og uten avslutning, noe det også står noe om i utredningsrapporten om meg, den som fulgte min nevropsykologiske utredning som endte i diagnosene generalisert angstlidelse og asperger. Ingen av disse diagnosene var noe jeg var kjent med fra før, jeg hadde aldri hørt om sånt noe. Siden foreslo den etterfølgende psykologen som var under etterutdanning som nevropsykolog (ikke samme som utredet meg, hun som utredet meg begynte i ny jobb) at kanskje angsten min hørte innunder asperger syndromet. Akkurat det er jeg kanskje uenig med henne i, for jeg synes å huske ei tid der angsten min ikke var så invalidiserende, ihvertfall, som det den er nå.
Angsten min begynte med at jeg syntes det var ille å handle i den nærmeste butikken, der det var flest kjentfolk, jeg kjørte heller til et sted der det var langt mindre sjanse for å møte kjentfolk.
Og den angsten begynte egentlig nokså tidlig, jeg var plaget med angst allerede på barneskolen, selv om jeg dengang ikke unngikk butikker, men jeg likte meg ikke ved kiosken, men akkurat det kunne nok også ha med det å gjøre at jeg ble mobbet av de folka som sto der.
Behandling i psykiatrien: kognitiv angstterapi, hjalp ikke, den gjorde tvertimot angsten min verre enn verst.
INNLEDNING OG AVSLUTNING.:
Hvem har rett i det med innledning og avslutning, aspergere/autister eller nevrotypikere? Livet, som sådan, har vel heller ingen innledning eller avslutning som vi kan vite om med sikkerhet, ihvertfall. Noen og enhver riking eller fattig burde ihvertfall være klar over at man tar ingenting med seg dit man kommer. Så det er kanskje ikke så dumt å ha litt fillete sko (eller sokker) da blir det mindre å bekymre seg over å etterlate seg, ihvertfall. ❤
Ei venninne observerte meg en gang i byen, for noen år siden, der jeg gikk i klogger med sokker inni, og sokkene var det huller i, noe jeg ikke hadde lagt merke til tidligere på dagen, for da ville jeg jo ha skiftet på meg hele sokker. Hun og moren hennes stanset for en prat, og hun pekte på sokkene mine og lo litt. "Si meg", sa hun, "kjøpte ikke du deg 10 nye sokker for ikke så lenge siden?….." ❤ Tottelottene mine stakk ut av sokkene……
Jeg er ikke så redd døden, tror jeg, for jeg vet jo ikke hva den innebærer. Akkurat som jeg også i livet, også, beveger meg litt sånn i vakuum. Uten å vite, med alle uforutsigbarheter som livet innebærer. Men jeg er merkelig nok, kanskje, allikevel glad i livet, så jeg ønsker å se det til siste slutt. Altså leve så lenge som mulig. Gjøre meg ferdig med jobben, så og si. ❤
Den sommeren jeg fylte 18, ble tilbrakt (dvs. 5 uker), i småbyen Mabel i Minnesota, hos tanta og onkelen min der, og sammen med 4 søskenbarn. Jeg ankom sammen med det ene søskenbarnet mitt på flyplassen i Minneapolis, onkelen min og tanta mi, syns jeg å huske, var det som hentet meg, og det var den 3dje juli. Varmen og heten slo imot meg, og neste dag, 4. juli, nasjonaldagen der, så oppholdt jeg meg så og si konstant i svømmebassenget dems, og pådro meg solblemmer. Men jeg har aldri vært så brun i huden, noen gang, som akkurat den sommeren, da jeg kom hjem fra USA.
For vanligvis pleier jeg bare å bli sånn passelig griserød, det er sjelden jeg får noen slags form for gyldenbrun farge, ihvertfall…..
Ett av søskenbarna mine, som er 1/2 år yngre enn meg, han syntes blant annet at denne sangen her var fin, det syns forsåvidt jeg også, så jeg deler den med deg:
LikerLikt av 1 person
Det var en fin ting å si.:)
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker