22. juli

Dette er en dato det kommer til å komme mange nyhetskommentarer og blogginnlegg om noe forferdelig som har skjedd. Noe som aldri glemmes. Heller ikke etterbølgene: Et hav av roser, brev, hilsninger. Selv ofret jeg en heklet Norges-lue til minne ved domkirka og jeg skrev i protokollen i Universitetets aula. Det var viktig for meg, selv om jeg ikke kunne endre noe.

Dette er en dato midt i en idyllisk sommertid som kommer til å skrape opp gamle sår, få de til å blø igjen og få menneskene som er igjen til å takke for livet. Mange vil også være bitre og sinte. Det er en dag Regjeringskvartalet ble til noe annet enn kontorer. Smadret og enda ikke reparert, så vidt jeg vet. Det er en dag ordet sommerleir får nye assosiasjoner. Det samme med Tyrifjorden, Camping og private båter. Det er en dag man ikke bør si for mye. Det holder med: Jeg er glad i deg.

Dette er en dato én enkeltperson fikk prege et helt samfunn, med å bombe, skyte og drepe mennesker som ikke hadde gjort noe annet enn å leve. Han tok fra dem livet og gjorde mange foreldre et barn eller to fattigere. Dette er en dato som tok livsgnisten fra noen av de som sitter igjen. Den skapte også engasjement. Jeg minnes en hel by full av roser. Vi bryr oss om hverandre.

Dette er en dato som hadde gått meg hus forbi om jeg ikke eide empati, ikke hadde medfølelse, ikke kunne kjenne sorg. Altså har Aspergere empati, noen ganger så mye at vi blir syke av det. Psykologen jeg har kontakt med tror ikke at gjerningsmannen hadde Asperger, som noen fagpersoner slang ut av seg mens rettssaken pågikk. Han er ikke en av oss. Men han er en av Norges innbyggere, og en som har gjort mer ondt enn veldig mange andre mennesker. Derfor sitter han inne i dag, 22. juli, fem år etterpå, mens noen AUF-barn og -ungdommer aldri fikk bli voksne.

roseDukke: Nefer Kane Alice, med en rose i håret.

Reklamer

10 kommentarer om “22. juli

  1. Det er en sorgens og refleksjonens dag, denne 5 års dagen for 22. juli.

    Mange barn og voksne ville i årene fremover ikke få feire noen av sine fødselsdager sammen med kjente og nære, og mange pårørende ville bli snytt for fremtidige skoleavslutninger, bryllupsdager og vennesammenkomster.

    Selv skrev jeg under sørgeprotokoll her i byen, syns jeg å huske, etterhvert skrev jeg også i en sørgeprotokoll i Oslo, og jeg la på rose og roser begge steder, syns jeg altså å huske, den gangen. Det var viktig for meg å få gjort det. Jeg var følelsesmessig helt lamslått etter å ha sett rettssaken året etterpå.

    Så jeg var også ved domkirken det året, i 2012, og la ned roser der, og med mine egne tanker og følelser rundt det hele som jeg ihvertfall forsøkte å legge ned sammen med de rosene.

    Hverken min fastlege eller min psykolog trodde at gjerningsmannen hadde asperger syndrom, selv vet jeg jo ikke, men jeg tror kanskje ikke det, jeg heller, og det gjorde heller ikke retten. Og ingen som helst diagnose i verden ville kunne forklare en sånn handling, tror jeg.

    Her er sangene fra den gangen, sanger som er like aktuelle i dag og i all overskuelig fremtid, for jeg føler det eksisterer en verdikamp som er en kontinuerlig prosess, og der vi som mennesker kan stå sammen, alle menn og damer alle, mot terror og terrorhandlinger.

    Likt av 1 person

      • Nei, sånn jeg husker det, så var jeg ved domkirken den 22.07. 2012. Da terrorangrepet skjedde, den 22 juli 2011, så var jeg hos ei venninne i Kongsberg, syns å huske jeg såvidt hadde fått med meg at det hadde skjedd ett terrorangrep, da, og på nyhetene hos venninna mi, så var det alskens spekulasjoner, da, om hvem som eventuelt sto bak attentatet mot regjeringskvartalet, Senere så kom det inn meldinger om hva som da skjedde på Utøya, og atter langt senere på dagen, eller kvelden, så kom det nyheter om at gjerningsmannen var fakket.

        Men at jeg tidligere, sommeren 2011, hadde lagt ned roser ved rådhuset, sammen med hun venninna mi, ettersom jeg kan huske, her i byen, en eller 2 dager, tror jeg, etterat altså angrepet skjedde. Og et sted til, tror jeg, som jeg ikke akkurat nå husker hvor var, men jeg tror kanskje ikke det var i Oslo, men der jeg også underskrev i sørgeprotokoll, jeg husker jeg har skrevet i sørgeprotokoll 2 steder, en gang i Kongsberg, og en gang et annet sted.

        Likt av 1 person

  2. Som ellaseeking over her sier: A very sad day.

    Og kanskje det tristeste er at det ser ut som at vi IKKE er blitt et varmere land, vi er ikke mer inkluderende eller mer tolerante. Vi viser ikke mer medmenneskelighet eller omsorg. Jeg tenker selvfølgelig på flyktningkrisen og alle de stygge holdningene som kom fram. Og idag har vi så restriktive lover at flyktninger ikke våger å satse på Norge som en trygg havn.

    Harde ord? Jo, men jeg opplever dem som sanne.

    Likt av 3 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s