Venner for livet?

Mange barn og ungdom med Asperger går venneløse i skolegården. Mange er ensomme ulver som voksne. Noen av dem har det helt greit sånn, men innerst inne har vi ofte et ønske om å høre til. Derfor gikk jeg i korps, valgte samme instrument som klassestyreren min, for å ha noe felles med en jeg så opp til, og kjøpte de samme klærne som de andre.

Jeg kan sitte i timesvis alene og drive med interessene mine som skriving, foto og dukker, uten å tenke på å gå på do eller å ringe noen for å skravle litt eller engang veksle noen ord med personen som sitter i rommet fordi jeg har fotfølge på sykehuset. Jeg sitter med mitt og trenger ikke noe sosialt innputt. Likevel, har jeg alltid hatt et ønske om å være bestevennen til noen. Være best i mengden, plukket ut til å være den som alltid er der for den ene.

Noen har jeg gått godt sammen med, men det varer sjelden lenge. Vi deler en felles interesse og bygger et vennskap på den. Jeg har Facebook-venner som gikk på videregående med meg og delte interessen for media, kommunikasjon og design, jeg har facebookvenner som likte foto og journalistikk og gikk i Volda med meg. Jeg har Facebook-venner som har Asperger, personlighetsforstyrrelser og spiseforstyrrelser. Jeg har Facebook-venner som liker dukker. Jeg har Facebook-venner som er glade i å strikke, hekle og lage mønstre.

Men så fort vennene kommer litt for nær meg, er det som om de får vondt. De får se de onde sidene mine. Jeg er som alle andre mennesker, ikke perfekt. Jeg er veldig langt fra perfekt. Et vennskap med ei fra Medier og Kommunikasjon på videregående, som kanskje var det største vennskapet jeg har hatt, gikk i stykker i en helg på Molde Jazz-festival. Jeg klarte ikke være venn, gikk fra henne der vi satt i et øl-telt for å snakke i mobiltelefonen med en annen. Det var så mye enklere å bli likt på avstand (med en Nokia mellom oss). Tilbake sitter jeg nå, som den lille jenta på et fotografi.

Vennene mine blir aldri glemt, de er med meg gjennom livet fra barn til voksen til eldre voksen. Jeg husker dem slik de var, på godt og vondt. Jeg husker hvilket band de hadde som idol, hva de spiste i kantina, hva de drakk i russebilen, hva de hadde til julekalender og hvordan de feiret bursdag. Jeg husker hvem de inviterte og de gangene jeg ikke hørte til i gjengen. Jeg husker hvem som smilte til meg i korridorene. Jeg husker hvem som ertet meg for tomlene mine. Jeg husker hvem som lette etter meg etter et angstanfall i fylla. Han og de andre blir aldri borte. Takk for at du var der da og er der på mail den dag i dag. Atter en dag, atter en konge fikk en prins.

synne2

Reklamer

10 kommentarer om “Venner for livet?

  1. Jeg ser på deg som en venn Helene. ❤
    Tenker tilbake på stundene vi har hatt sammen og håndarbeidsinteressen vår som vi hadde felles, nå strikker og hekler vel du ikke mer men setter pris på gavene du har gitt meg .
    Klem til deg.

    Likt av 1 person

  2. Jeg er heller ikke flink (årtidenes underdrivelse?) til å pleie vennskap, og ihvertfall ikke nå for tida er jeg det. Kroppen og sinnet mitt protesterer mer enn noensinne. I dag har jeg sovet mye, i natt sov jeg også, men jeg har en mistanke om at jeg sover ikke spesielt godt, det blir stykkevis og delt. Akkurat som vennskap med andre også har en lei tendens til å bli stykkevis og delt. Jeg har også mistet endel vennskaper med andre, ikke fordi det gikk galt mellom oss, men fordi jeg ikke greide å pleie vennskapene. Vennene jeg allikevel da har, og folk som jeg vet er der, de er venner med meg til tross for dette at jeg ikke er verdens beste venn (også antakeligvis årtidenes underdrivelse….)…..

    De sier fortsatt de syns jeg er snill, selv om de vet om alle de gangene jeg ikke har vært det, også. Jeg vet ikke om jeg har fortjent snillheten dems, kanskje, kanskje ikke, liksom. Jeg er skilt, og min eksmann har i mange år hjulpet meg i forhold til kommunen her, og det er han som, ihvertfall foreløpig, det skal endre seg i august, står som ansvarlig (arbeidsleder) for BPA-ordningen min, sammen med den ideelle organisasjonen Uloba, som står som arbeidsgiver. Min eksmann skal fortsette i den nye ordningen, som trår i gang i løpet av august, men da bare i forhold til å gi veiledning, arbeidsleder-delen skal en av mine nye assistenter ta seg av.

    Selv bare eksisterer jeg, fra dag til dag. Det svir i øynene mine i dag, jeg har konstante øyebetennelser på grunn av den autoimmune sykdommen jeg har, og som gjør at jeg aldri er helt frisk, jeg har betennelse i kroppen som ikke går vekk med de medisinene jeg bruker. Til mandagen skal jeg ta nye blodprøver, de prøvene er det meningen jeg skal ta hver 14. dag, men i uka som var nå, så var legekontoret stengt, så dermed har blodprøvene blitt forskjøvet. Grunnen til blodprøvene er at jeg bruker prednisolon 10 mg og cellegift hver tirsdag (15 mg methotrexate), og dermed må de ta blodprøver for å ta vare på nyre og leverfunksjon, ettersom jeg har skjønt, sjekke hvordan det står til der. For cellegift og prednisolon gir bivirkninger.

    Jeg har blitt litt flinkere til å dryppe øynene mine, da, men. Skulle ønske jeg var like flink til det med vennskap. Men du, Helene, du har en venn i meg like fullt. ❤

    Likt av 1 person

  3. Jeg undrer meg iblant, når du forteller om venner du har skjøvet ut i kulda. – Hva om de «tar igjen med samme mynt» og dere kan bli enige om å legge ting bak dere?

    Tror jeg har «fornærmet» deg eller «opprørt» deg et par ganger, med mine kommentarer. Men du har bitt det i deg og bare latt være å «svare». Har jeg rett? Uansett, vi er fortsatt venner, og du kan bare prøve deg å skyve meg vekk 😉 !

    Likt av 1 person

    • Det stemmer ikke. Jeg har aldri prøvd å skyve deg vekk. Jeg liker kommentarene dine. Jeg kan bare ikke svare på alt, da ville jeg ikke hatt tid til å skrive blogg. Og blogg hver dag vil dere vel ha? 🙂

      Likt av 1 person

  4. Jeg tror heller ikke at du har prøvd å skyve meg hit eller dit, det er ikke det som er poenget. Jeg tror ( og det er jo helt naturlig) at du ikke er like enig i alt jeg skriver, men det har jo IKKE ført til at vi ble uvenner eller uforlikt (skulle også bare mangle). Jeg tror det jeg vil fram til, er at du bedømmer din egen oppførsel overfor venner veldig strengt. Kanskje FOR strengt, – men det er antakelig et «aspergerdilemma»?
    Når det gjelder bloggen din, så vet du at jeg alltid leser og ganske ofte har en kommentar. Og jeg forventer ikke svar på kommentar, – det er ikke så viktig. Men av og til avstedkommer en kommentar en god diskusjon og får fram mange meningsytringer, – det er ofte interessant å lese. For du har mange følgere/venner som kommenterer med knallgode innlegg, etter min mening.

    Likt av 1 person

    • Jeg har gode lesere og skriver for dem. Du er en av dem! Jeg fortsetter med det. Og ikke alltid har jeg noen kommentar utover innlegget. Jeg har jo på en måte snakket først, og dere svart. Andre ganger, blir det en lengre kommentarrekke. Og begge deler er helt ok. Og det er interessant å få være med på å utvikle tanker og ideer!

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s