Alle konflikter har en forhistorie

Jeg leste i Aspiens hemmelige bog om sosiale regler. Advarsel til leserne mine: Dette blir langt. Nå kan jeg fortsette. Det stod at alle konflikter hadde en forhistorie og at tiden å reagere på er før nedsmeltningen oppstår og jeg og relasjonen vår går i tusen biter. Jeg har driti på draget, bæsja på leggen eller hva du vil si. Det er helt greit at du sier det! Jeg har ikke fortjent respekten din.

Jeg har driti meg ut og tissa på meg på samme tid. Ironisk nok er det en av måtene jeg selvskader meg på: Putte beina i toalettet, altså behandle meg som dritt. Så lite respekterer jeg meg selv, at jeg bare plasserer føttene dypt nedi og spyler ned sammen med personligheten min. Jeg rekker ikke å si ifra. Trekker meg ned.

Nå er jeg så ærlig at det gjør vondt i brystkassa. Psykosomatisk. Vi med Asperger syndrom kan få psykosomatiske symptomer. Jeg får det, kanskje også fordi jeg har flere andre diagnoser sammen med Asperger. Men jeg er et menneske jeg også, som du må ta hensyn til, selv om jeg har diagnoser og ikke alltid er snill objektivt sett. Jeg har følelser, jeg er ikke en kald fisk som legger på svøm i do.

Noen legger alt med meg på sykdommen min. Det er nedverdigende. Da teller jeg ikke med som menneske. Jeg får vondt i brystet igjen før jeg likegyldig setter beina i do. Unnskyld. En god unnskyldning inneholder hva som gikk galt. Her en hel relasjon.

Tilbake til konfliktplanet før relasjonen knuses eller brytes. Jeg får det aldri til, det å reagere på riktig tidspunkt. Jeg forstår ikke at andre ikke vil høre det jeg sier, selv om jeg kan skjønne at de ikke vil like budskapet eller deler av innholdet i det.

Jeg har en psykolog som hjalp til med å forklare at andre mennesker trenger at jeg er like snill og grei mot dem som de vil være mot meg. Men er de snille og greie? De er  uforståelige vesener som ikke skjønner hva jeg trenger, som støtte og takk for at jeg er til, eksisterer, finnes, er der for dem, lever.

Jeg lever mot min vilje og ønsker meg død før jeg klarer å stoppe nedsmeltingen som oppstår i konfliktens høydepunkt. Før man kommer dit, burde man antakelig stoppet opp mange ganger, bedt om unnskyldning, fått tilgivelse. Men hvordan leve med seg selv når man ikke treffer det rette tidspunktet? Jeg går til hadet på badet.

Noen ganger smeller det også uten at jeg får tak i noen forhistorie. Det var bare en uskyldig samtale om noen bilder jeg ikke syntes var spesielt gode. Jeg sa ikke at de ikke var gode, men at personen var ekstremt flink til å synge, hvilket jeg ikke kan. Jeg pakket inn sannheten, som samme bok og litt livserfaring har lært meg. Jeg sa ikke at hun var en dårlig fotograf, men jeg fikk skylda for å kritisere. Ærlighet var uønsket.

Neurotypiske forstår ikke at vi med asperger kan gå i svart når konfliktnivået (overvældingen) oppstår. Da sier jeg: La meg være i fred! Det tolker neurotypiske som avvisning og som at jeg er sur på dem. Det er bare fryktelig vanskelig å leve nå! Beklager et rotete blogginnlegg. Jeg kom for sent inn i konfliktens historiegang.

puzzle5.jpgDukke av Nefer Kane i et bilde med kanskje tusen biter.

Advertisements

3 thoughts on “Alle konflikter har en forhistorie

  1. Det hender så absolutt jeg også havner i konflikter som jeg VET jeg selv er skyld i, jeg har ikke vært så snill, da, som jeg faktisk gjerne VIL være, mot de rundt meg. Det kan hende jeg da har bjeffet til dem (assistentene mine) fordi de har forstyrret meg i min egen verden, blant annet hvis det er en tankerekke jeg trenger å få fullført inni meg, eller at de har forstyrret meg mens huet mitt har vært for slitent til å kunne ta i mot.

    Og da liker jeg meg selv svært dårlig etterpå, og jeg vet det både har vært min skyld, noen ganger, andre ganger vet jeg det egentlig ikke har vært min skyld, for jeg kan faktisk ikke noe for at huet mitt blir så overveldet av ting at hjernen min «sjekker ut», og at de da faktisk plager meg med å skulle dra meg tilbake til verden igjen, før jeg er klar for det.

    Så sånn etterhvert så har det blitt avtalt at hvis jeg er stille, så skal JEG inititiere samtale, ellers skal de faktisk la meg være i fred! For det er faktisk ikke min feil at hjernen min ikke fungerer optimalt der, at deler av hjernen min fungerer treigere enn sirup, for å kunne altså være «tilstede» i verden. Jeg har ikke bedt om å være født sånn, jeg heller…..!…..så det er ikke helt urimelig av meg å ønske å få den type tilrettelegging, der, akkurat sånn som rullestolbrukere har sin rullestol, liksom.

    Det er ikke urimelig av meg at de er nødt til å moderere oppførselen sin overfor meg, akkurat som jeg, i alle år, har forsøkt å være «normal», uten dermed å lykkes med det.

    Ting ER som de er, liksom, uten at det dermed nødvendigvis er noens feil, selv om det også KAN være noens feil, men da, trøster jeg meg med, kan jeg be om unnskyldning, og prøve å gjøre det litt bedre neste gang. ❤

    Og du?: Ingen er perfekte, ingen greier å være gode og snille hele tiden! ❤ Nevrotypikere greier ikke det, de heller, se på verdenshistorien, eksempelvis, hvor mange som har greid å forkludre ting der, og samfunnet NÅ, er det liksom perfekt? Nei, det er det ikke! Jeg er nokså sikker på at du vet når det er du kanskje HAR vært urimelig, da, men som sagt, ingen mennesker er perfekte. Per Fugelli har kommet med en bra kronikk om det, syns jeg,om det å liksom være perfekt, og prøve å gjøre for mye. ❤

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Jeg-er-forelsket-i-det-vanlige-mennesket-Derfor-er-jeg-imot-prestasjonskulturen–Per-Fugelli-25849b.html

    Og i denne snutten her om at kjærlighet ikke har noen grenser, der savner jeg at det med autisme skulle kunne hatt en plass, men autisme, som ikke synes utenpå, det har liksom ingen plass her, heller. Og sånn har jeg nok følt det litt ellers, også, at vi med autisme/asperger, vi faller utenfor der, også, vi…….?…..Det finnes liksom ingen plass for oss noen steder, selv ikke blant folk m. funksjonssvikt, liksom? Like fullt så er det jo en funksjonsnedsettelse det ER snakk om, da, i hjernen, et nevrobiologisk "avvik".

    Jeg kan faktisk huske at jeg også pleide, endel ganger, på ungdomsskolen, å snu meg rundt min egen akse, jeg fant meg et sted på veien fra der skolebussen stoppet, og hjemme (en strekning på sånn ca. 300 meter) der ingen kunne se meg, og så snudde jeg meg rundt mens jeg tenkte og bearbeidet, følelsesmessig, endel av skoledagen, og ikke minst skolebuss-turen. Ikke lenge nok til faktisk å få bearbeidet det, sånn sett, men muligens nok til at jeg kunne greie å gå inn døra, og møte de der hjemme, uten liksom å avsløre for mye av hvordan jeg reelt sett hadde det, det ville jeg uansett ikke kunne greid å forklare, antakelig, så det var kanskje derfor jeg gjorde det slik. Kanskje.

    Annen form for stimming eller hva man skal kalle det, er at jeg flipper fingrene mine, og ligger jeg i senga, så rører jeg på bena mine. Ute på terrassen, i stolen der, pleier jeg også å legge ene foten oppå den andre (sånn at spesielt "damete" sitter jeg nok ikke), og vipper med føttene. En assistent av meg, ei som har sluttet i jobben siden, hun sa, det må vel være minst to år siden, det nå, at hun misunte meg litt det der, fordi bena hennes var for lange til å kunne vippe dem sånn….. 🙂 🙂 🙂 ❤ Stimming er stressregulerende, nevrotypikere gjør det også, sånne ting som å bite på blyanten, tappe blyanten på bordflaten, tappe med fingeren på glasset og sånt noe, så det er ikke noe BARE mennesker med autisme/asperger kan finne på, det der, men det har vel med graderinger å gjøre, det der, også, antar jeg, sånn at det antakeligvis også reflekterer det indre stressnivået.

    Her et dikt av Mukhopaday (såkalt lavtfungerende autist).

    En avviker

    Der var jorden. Snurrende og snurrende.
    Stjernene trakk seg tilbake,
    som om de ikke fant feil med noe.

    Fugler fløy forbi hele morgenen.
    Himmelen lyste opp,
    fra jordens snurring og snurring.

    Hendene mine viftet. Som vanlig.
    Fuglene visste at jeg var autistisk,
    men fant ikke feil med noe.

    Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
    og stemplet meg raskt som en avviker.
    En avviker som snurret og snurret.

    Og så var jeg vinden som blåste!
    Så noen trikset mitt?
    Jeg fant ikke feil med noe.

    Et sted vokste et ønske frem
    – kanskje fra mellom mine leende lepper.
    Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
    når rett kan bli funnet med alt?

    (Mukhopadyay 2010)

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s