Skribenten som verken skrev eller leste

Har du møtt en som er veldig flink til å skrive, men som bare skriver skolestilene som er påtvunget og ikke skriver utenom, selv om det er det hun virkelig er god på? Jeg er henne.

Jeg er også henne som kjøpte «Donald Duck» bare for å få leken som fulgte med, altså ikke leste bladet, og «Vi og gutta» bare for plakatene så rommet mitt kunne ligne hvilken som helst annen tenåringsjentes rom. Jeg hadde et behov for å gjøre som de andre, men orket ikke lese side opp og side ned om historier fra virkeligheten jeg ikke kunne relatere meg til. Jeg likte best siden med leserbrev. De skjønte jeg litt av. Det var noen som var opprørte.

Har du møtt en oppegående, intelligent person som ikke leser avisa? Og som studerte til å bli journalist på toppen av det hele? Du har møtt meg nå. Jeg leste sjelden lokalavisa eller Aftenposten, Dagblad og VG. Men jeg kan navn på dem, for vi hadde dem i hus. Mamma og pappa er samfunnsengasjerte, flotte personer. De leser og bryr seg. Jeg får nok. Det er noe med den svarte skrifta på det grå papiret. Lenge trodde vi det skyldtes synet mitt, det at jeg er sjeløyd. Jeg er bare ikke interessert nok.

Og bøker? Begrenset. Jeg er hun som gav ut bok men som bare leste bøker om samme emne selv. Jeg har lest en del om psykiatri, deriblant spiseforstyrrelser, depresjon, selvskading og Asperger syndrom. Jeg har lest noen av disse ungdomsbøkene fra TL-klubben (igjen for å få ubrukelig tilbehør og å late som jeg er interessert i det andre tenåringer var) og som voksen dikt av Sylvia Plath som tok livet sitt. Det fenget meg. Det med selvmordet.

Har du møtt bibliotekaren som mener man skal kjøpe og eie og ikke bare låne en god bok? For forfatternes skyld? Jeg er henne, bare at jeg ikke har blitt bibliotekar enda. Det er en drøm jeg har.

Mange med Asperger syndrom har store begrensninger selv innen sin egen særinteresse. Jeg er en slik Asperger. Og det er helt greit. Jeg trenger ikke lese VG. Jeg trenger ikke skrive om samfunnet vårt, for jeg ble ikke ferdig journalist. Jeg trenger ikke intervjue noen og late som jeg er interessert i noe jeg ikke tenker på eller engasjerer meg i. Men jeg kan, når jeg er i sonen, skrive side opp og side ned, både fakta og skjønnlitterært. «Sees» i bloggen i morgen for leserne engasjerer MEG.writeFoto: Pixabay

Reklamer

4 kommentarer om “Skribenten som verken skrev eller leste

  1. Dunketi, dunketi, dunk gikk det nedover trappa. Først kom en koffert hultende og bultende, så et illsint søskenbarn av meg, hun var lei av at jeg satt med huet dukket ned i et Donald-hefte, og ikke ville leke med henne…..<3 Selv var jeg altså, og er forsåvidt ennå, veldig fascinert av Donald Duck og vennene hans. Noen av disse våre eksperter (les: arrogante elitefolk?) påsto en gang at Donald Duck ikke var høyverdig nok å lese, for barn, fordummende litteratur, liksom, men der er jeg uenig. Jeg syns det er godt tenkt ut, fantasiskapende og kreativt, ordbruken der kan være svært avansert, også, og språket der er faktisk godt.

    Så det er ikke dårlig lesning.

    Dog ikke særlig forenlig med den greia at søskenbarnet mitt som var 2 1/2 år yngre enn meg, og ikke kunne å lese ennå, var særs misfornøyd med oppholdet hos det kjipe søskenbarnet sitt som heller ville lese Donald enn å leke med henne, hun ville til mormor, hun.
    Så mor fikk en mekler-rolle der, selv husker jeg ikke hvordan det gikk, om det ble sånn at hun dro av gårde til mormor, eller om vi fikk løst konflikten vår. ❤

    Jeg var og er veldig glad i det ene søskenbarnet mitt, hun er et fantastisk menneske, og jeg oppkalte ei dukke etter henne, dukken fikk da navnet Ninorska, og søskenbarnet mitt heter Nina. Ikke til forkleinelse av mine andre søskenbarn, altså, men Nina har en spesiell plass i mitt hjerte.

    En annen gang så skulle min onkel på do, der inne var jeg med mitt Donald-blad, og da jeg kom ut, så fant onkelen min det nødvendig å følge og styre meg og bladet mitt ned trappa, og sette meg trygt ned i en stol før han altså selv gikk på do……jeg kom nemlig ut av dorommet med bladet foran meg, helt oppslukt og i min egen lille Donald-verden.

    Hva angår idoler, så har jeg aldri hatt det, det nærmeste jeg da kom, var at jeg hadde, faktisk, en plakat av en komponist på veggen hjemme, en med langt hår, Richard Clayderman. Men det var nærmest for å ha noe der, som liksom kunne likne, hvis det ikke var for selve motivet, etslags idol. Slett ikke det samme som noen som helst av de jeg gikk på skolen sammen med, hadde. Da jeg kom trekkende til min pianolærerinne med Balade for Adeline, av Richard Clayderman, så var dommen fra henne imidlertid nokså klar, hun syntes den melodien var søtsuppeaktig. Selv visste jeg heller ikke helt om jeg likte den så veldig godt, egentlig, men noen hadde spilt den for meg, og jeg fikk da lyst til å prøve å spille den, jeg også. Så her er den søtsuppa, altså:

    Selv ble jeg mer og mer glad i Øistein Sommerfeldt sin musikk, og da spesielt den delen av musikken hans som var som mest moderne klassisk musikk, noe noen kanskje ville kalle pling-plong-musikk, men som har noen fantastiske egenartede klanger. Ville ha funnet noen eksempler på det, også, men har ikke funnet noen av dem ute på Youtube, ingen av de jeg pleide å spille, finnes der. Men her en fin en av Sommerfeldt like fullt:

    Pussig at du nevner det med bibliotekar, for selv tenkte jeg også litt i den retningen, en gang, men det ble kontorutdanning på meg. Men alt av det jeg prøvde så var det fånyttes, det medførte aldri noe varig arbeide. Og det er nok angsten mer enn noe annet som har stått i veien for meg, angst, asperger og sykdom i en salig kombinasjon. Jeg har overlevd, så det får være bra nok, det, tenker jeg da kanskje.

    Hold allikevel fast på den drømmen om bibliotekar. ❤ Det er en jobb som jeg tror ville passet deg bra! ❤

    Jeg har blitt litt interessert i politikk, for jeg syns at ting beveger seg i den gale retningen, og at vi har blitt så selvopptatte av oss. Egentlig begynte det med at jeg så hvordan mennesker med diagnose innenfor autismespekteret slet på ofte unødvendige måter. Så på aspergersk vis, antakelig, og med uttallige emailer i hytt og pine til forskjellige offentlige personer, så har jeg engasjert meg i det emnet, og etterhvert også i litt andre emner innenfor det samme feltet. Hvor mye det nytter, vet jeg ikke, men håpet kan jo få være lysegrønt, da! ❤

    Her en artikkel jeg har skrevet om emnet, en av flere:

    https://radikalportal.no/2014/12/18/jeg-vil-ikke-henge-som-en-sur-eplekart-pa-arbeidsministerens-gren/

    For jeg mener i dypet av mitt hjerte, at vi mennesker er ikke produkter og markedsandeler, og at vi bør protestere mot å bli behandlet som sådanne, for det blir jo mere en slags finere uttrykt form for slaveri, det, syns jeg altså. Så for meg er dette et verdivalg, og et valg for demokratiske verdier som jeg holder høyt. Til forsvar av blant annet grunnloven og folkestyret, så her i fra grunnlovsfeiringen, med spreke gutter og jenter i dans. :

    Og bloggen din, og du, som person, engasjerer meg veldig, du skriver så lekende, levende og lett, og jeg er stolt av å kjenne deg i det du skriver, enda vi aldri har møttes personlig. ❤

    Likt av 1 person

  2. I’m thinking particularly about your paragraph about the librarian.
    I also love books but I tend to stick to my prefered topics too. I do try to vary my reading and try different types of book, or writing style but I don’t often finish a book if it doesn’t hold my attention.
    One summer I worked at our small local library. I was very excited to get the work and be in a library but although I enjoyed it to.a certain degree, I did find out that it wasn’t all about books.
    It was over 10 years ago and the computerised library system hadn’t reached the smaller libraries in the villages. So we had little green library tickets, with the users’ name and a label from the books that had been borrowed was slotted inside each ticket.
    These tickets were stored in a drawer under alphabetical labels.
    When the user returned the books, it should have been simple to use this system to find the green ticket, place the label back in the book and return the green ticket to the library user.
    However, it wasn’t always straightforward. Tickets seemed to get lost in the drawer full of tickets. Sometimes they had been put under the wrong alphabet card but other times they had slid behind, or under, other tickets.
    The queue of library users waiting could sometimes become rather impatient, or just plain rude. Skills need to be learned to cope with this.
    Occasionally people tried to take out more books than they were allocated and this caused problems.
    I loved the books and many of the library users were pleasant but it wasn’t such a suitable job for me as I had hoped!

    Great blog as always Helene. Lots to think about. Thank you

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s