asperger syndrom · sosialt

Å føle fellesskap

Mange med Asperger syndrom sitter mye alene. Men er det så rart, at vi trekker oss tilbake når vi føler vi ikke hører til? Vi kjemper ofte masse for å høre til i et fellesskap før vi endelig innser at det kanskje ikke var det rette for oss. Jeg spilte klarinett i 11 år! Ikke fordi jeg likte å spille, ikke fordi jeg fikk venner, men fordi jeg ble telt med.

Jeg ville så gjerne, men fellesskapet var ikke åpent for meg, egentlig. Det var lukket og låst og bestod av andre barn som fikk hverandre som venner. Men jeg prøvde å høre til. Bare les:

For det første, valgte jeg samme instrument som klasseforstanderen min. Da hørte jeg til. Gjorde jeg ikke? Men en mer akseptert og populær jente valgte tverrfløyte. Hadde jeg bommet allerede der?

I korpset ble vi delt inn i grupper etter instrument og alder. Jeg var som andre åtteåringer. Jeg smilte, lo og spilte på min klarinett som andre små klarinettister med pip og skalaer. Jeg ble med på korpsseminar og senere sommerskoler. Likevel var det noe som manglet.

Jeg manglet. Jeg fant ikke min egen identitet. Jeg var ikke som de andre. Jeg bare lot som. Rytmeøvelsene bommet jeg på. Jeg og mange med Asperger har ikke god motorikk. Men den var ikke verre enn at jeg kunne smile bort skavanken. Jeg smilte meg inn i mengden musikanter som koste seg på sommertur. Jeg ble med på fotball mellom musikkøvelsene. Jeg ble en del av et lag. Vips, en plass til i fellesskapet.

Men de beste musikantene stod på sidelinja og improviserte på trompet. Jeg kunne ikke ta noe på sparket og ble aldri spurt om å være med. Er det rart jeg ville bort fra gjengene jeg beveget meg mellom og aldri tilhørte fullt og helt? Jeg var bare en ekstra passasjer. Femte hjulet på vogna. Den siste klarinettisten som lærte seg å telle takten.

Det var godt å komme hjem til egen seng. Slutte å late som om inntrykkene ikke gikk inn på meg. Alt var ved sitt vante på hytta og jeg trengte ikke leke med andre enn meg selv. Men jeg innså det nok allerede da, jeg hørte ikke til. Jeg utmerket meg ikke på noen måte som gjorde at jeg ble tatt med videre inn i fellesskapet, med unntak av korpskontigenten mamma og pappa betalte. Da fikk jeg et nytt år. Og så enda et. Sånn fortsatte det, med dugnader, loddsalg og loppemarkeder. Mamma og pappa stilte opp.

Jeg ble voksen i korpset. Jeg mistet identiteten skolemusikkant og sluttet både med å å spille og å leve. Jeg var ikke materiale for janitsjarkorps for voksne. Jeg var ikke god nok. Ferdighetene mine er på andre arenaer, men de pusler jeg med alene. Alene fungerer jeg best (noen må bare hold meg i live, det klarer jeg ikke selv). Jeg bare trodde jeg måtte være på et lag eller et korps. Jeg trengte å høre til mens jeg vokste opp. Jeg ville være som de andre barna og ungdommene.

Jeg adopterte en ny identitet, journaliststudent. Jeg feilet igjen. Nå er jeg bare pasienten. Ikke engang «Den engelske pasienten» som er en filmtittel. Jeg hører ikke til! Ta meg med, til et annet sted. Asperger syndrom har et fellesskap på Internett. Jeg taster til den det måtte berøre. Vi har egne grupper som bare er for oss. Jeg observerer at vi panisk spør hverandre om ting vi lurer på, knyttet til diagnosen vår. Er det sånn for dere, som det er for meg? Vi prøver å kjenne oss selv gjennom andre. Da er vi ikke ensomme, er vi vel? Vi er ulver i flokk. Så sultne på livet vi er observatører til.

Jeg trekker meg utenom der tilbake nå, ut av samfunnet. Hvorfor? Det er vanskelig å late som og å leve på en løgn! Mange med Asperger er spesielt ærlige. Jeg er en og klok av skade. 11 år i korps og 3 år som student var nok. Jeg innfinner meg med at jeg og du har det best når ingen trenger å kjenne meg som annet enn en kjip jobb. Du trenger ikke invitere meg på fest for å være hyggelig, når du vet jeg ikke kommer til å snakke med noen der. Det er greit nå. Fellesskapet er ikke for alle, selv om vi har stemmerett.

clarinet-255725_640Foto: Pixabay

Reklamer

3 kommentarer om “Å føle fellesskap

  1. Det finnes så mange slags fellesskap. De fleste kan velge mellom flere og føle seg hjemme i dem. Av kommentarene bloggen din får, ser jeg at du ihvertfall deler et fellesskap med mange aspergere. Og i det fellesskapet er du viktig! Jeg tror du også har æren for at en del andre har funnet veien inn i akkurat det fellesskapet. Det kjennes vel bra??

    Likt av 1 person

  2. Ja, jeg føler også at vi har et fellesskap her, du som skriver, og vi som kommenterer. Tastetrykkene dine er viktige, og du er også verdifull og viktig. Ikke bare fordi du taster de tastetrykkene, men fordi du er og lever og er et menneske som eksisterer og lever. ❤

    Da kunne man jo sitert så mange slags kilder, da, om menneskeverd, men en artikkel som jeg syns er særlig god om det, er denne her.: http://samordningsradet.no/sitefiles/4055/Arkiv_Rapport/Artikler/2007/Eidsvaag__Ror_ailler_verket__1_07.pdf

    Her en hyllestsang til Prøysen, av Erik Bye. :

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s