Jeg er tilskuer til livet. En ekte observatør. Det er ikke det samme som å spille fotball, men som å alltid stå plassert på sidelinja. Det er ikke et leveverdig liv, likevel holdes jeg i live. Alle skal leve før de dør. Det er helsevesenets prioritet nummer 1: Redde liv. Jeg blir dratt gjennom dagene. Alle skal med. Men jeg bare ser på, egentlig.
Jeg hører sykepleierne snakke om barneoppdragelse, middager og treningsøkter. Jeg ser de gå ut av rommet, ut i verden. Hjem til kone, mann eller samboer eller hva det heter nå til dags.
Jeg hører broren min snakke om sønnen som lærer å prate, nesten sykle på løpesykkel (enda litt for kort i bena), jeg ser barnet bade i ei balje via bildesending på Messenger.
Jeg ser hva vennene mine gjør på Facebook. Fest og hverdagsliv. Sene kvelder og lange frokoster. Jeg ser reiser til Spania og fjellturer i den norske naturen. Jeg ser topper bestiges og steiner legges på varder. Mål nås. En ny karriere.
Jeg ser reklame for iskrem og hører de andre pasientene ønske seg til lørdagskos. Taco, hamburgere eller Pizza? Jeg merker noen ringe Peppes på en utedag, eller Kinaekspressen. Jeg hører ringeklokka til budet og bilen ruser seg.
Jeg ser foreldrene mine bli mer og mer besteforeldre. De snakker som om de har lært nye ord, gjenoppdaget dem gjennom et nytt sinn. Jeg ser de stråle opp når de forteller om ordene barnebarnet kan. ANTILOPE.
En lysfontene, tenker jeg og imaginerer. Det er så fint hva barn kan skape. Men jeg bare ser på fra avstand, jeg er ikke der. Jeg kan ikke antilope, skrev det til og med med e først som på engelsk, verdensspråket vårt.
Jeg leser oppskrifter på matlaging og kakebaking. Jeg viser de frem til personalet. Jeg skal ikke smake. Vil ikke, kan ikke, kan ikke leve. Bare se, vise, være meg. «Hei,» prøver meg gjennom det forsiktig men følger ikke opp. Lager ikke rettene. Fører ikke samtalen videre fra «Hei.» Det blir bare tomme tallerkner og ordløse timer.
Jeg ser på menneskene som om jeg gikk i dyrehagen og snakker ikke til dem, de vil ikke skjønne ordene mine likevel. De er en annen rase enn meg. De fungerer, lever og opplever. Jeg bare ser på at de lager seg middag og at de har tatt et bilde de deler på Instagram. HOMOSAPIENS.
Jeg ser på gensere som er strikket, delt på Facebook og i blogg, men jeg får ikke strikke selv, av sikkerhetsmessige hensyn. Og så blir en unge født. Barnebarn nummer x. Gratulerer ganger tusen. Det får hentesett og babyteppe med heklet kant.
Jeg ser sola tvinge seg på gardinene, presse seg gjennom sprekken, men er lite ute i været. Jeg sitter i en stol og skriver dette. Der sitter jeg hele helga med unntak av når jeg ligger i sengen. Jeg ser og trykker «like» på et bilde med 26 grader innskrevet. Egentlig hadde jeg ikke trengt å leve. Ingen trenger meg. Jeg bare ser på. «Like.»
Jeg er egentlig ikke deprimert (jeg vet det kan virke sånn), men har Asperger syndrom og tilleggsvansker som selvskading og anoreksi. Jeg ser meg bli til ruiner av dinosaur eller levende ELEFANT. Jeg får ikke bestemt meg. Nevøen min kan navn på alle dyra i dyrehagen. Jeg får høre dem via de voksne i familien, som bindeledd mellom meg og det der ute, kalt oppvekst. SEBRA!
Foto: Antelope, pixabay.
aspergerinformator.com 
Jeg ble oppmerksom på bloggen din først nå, da en Facebook-venn «Likte» dette innlegget. Wow, dette er noe av det sterkeste jeg har lest! Jeg opplever verden akkurat slik du beskriver her, og du beskriver det så fantastisk bra at jeg er helt målløs… Tenk at det finnes flere der ute som tenker som meg. Jeg er glad du finnes, og jeg skal bruke kvelden på å lese mer av dine funderinger og observasjoner. Ha en fin kveld.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for veldig god tilbakemelding. Bare å ta kontakt hvis du lurer på noe eller hva som helst.
LikerLiker
Egentlig er det ingen som trenger å leve. «Om hundre år er allting glemt», som de sier. I et stort nok perspektiv er hele menneskeheten helt unødvendig. Men man måler ikke liv i nødvendighet. Du trenger ikke leve kanskje, men vi er mange som er glad for at du gjør det. For alt det er verdt. 🙂
Kanskje du kan bli med nevøen din i dyrehagen en gang? Man må ikke være voksen bare fordi man er det på papiret. Jeg er ofte ca. 7 år..
LikerLikt av 1 person
Takk for en søt kommentar. Du fikk meg til å smile. Jeg er glad jeg har verdi for deg. Og ja, kanskje jeg en gang er frisk nok til å dra med nevøen min. Det er langt dit. Imens får vi skrive sammen her ute på verdensveven.
LikerLiker
Jeg føler meg ofte også som en tllskuer til livet, mesteparten av tiden blir jo tilbrakt i leiligheten min, fordi angst og stressnivået er så stort ved å komme seg ut, og energinivået mitt har skrumpet inn unna for unna, og er lite. Da kom jeg faktisk på en låt, da, som mormor likte, og som ble sunget for henne, også, mens hun lå på sitt dødsleie. Om den lille båten i min båt er så liten, men havet så stort. Akkurat den skal jeg allikevel ikke komme med link til her, men jeg kom også på en annen sang om livet, vet ikke om jeg har delt den med deg før, men her Odd Børretzen sine tanker om livet.
Og du har jo et liv, du også, med dine begrensninger. Det betyr mye for mange at du skriver her i bloggen din, og at du har skrevet bok, så livet ditt har like mye betydning, det, som for de som fyller flere opplevelser inn i livene sine enn det du får til pr i dag. ❤
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Ordene dine veier tungt og gir mening i dag! Javisst har jeg blogg som mange følger, jeg er heldig som blir lest, jeg får påvirke helse-Norge og jeg får kanskje reddet noen Asperger-barn fra feilbehandling. Jeg lever veldig begrenset, men for noen teller det med.
LikerLikt av 1 person