asperger syndrom · sosialt

Den beste tida

11950059926_104fd5618b_z-2

Den beste tida for en gjennomsnittlig skoleelev, er friminuttene. Da får man leke med de andre barna i klassen eller på andre trinn, hoppe paradis, få grønske på knærne og bare være til. Man slipper å sitte stille og å rekke opp hånda når man vil si noe. I disse skolestart-tider skriver jeg dette innlegget til tanke, oppmerksomhet og ettertanke.

For barn med Asperger syndrom kan friminuttene være vanskelige hvis det ikke er klare regler for hva de skal inneholde, som en fotballkamp. Derfor spilte jeg mye fotball og jeg var god og den ene av bare to jenter i klassen som spilte. Vi spilte med gutta. Det gikk fint, bortsett fra noen små kriser der jeg gjorde feil etter reglene, jeg tok i ballen med hånda fordi jeg ble veltet (taklet kanskje), syntes det var urettferdig og ville stoppe sparkingen. Jeg fikk straffe mot meg. Verden raste. Jeg var feil.

Da vi ble større, sluttet de å spille i friminuttene og det ble ingen regler å holde seg til som jeg kunne vite med sikkerhet at var der. Du skal være snill og grei passet liksom ikke helt inn med det jeg opplevde. Reglene var mer usynlige og vanskelige å fange opp. Man skulle på ungdomsskolen stå i grupper av mennesker å snakke. Det var intenst sosialt samspill. Ofte var praten om en fest man ikke var invitert i og jeg stod der med det tomme smilet mitt, utenfor fellesskapet i samme klynge som de andre. Smalltalk, og særlig ikke spontan smalltalk, lå ikke naturlig for meg.

Andre ganger, gikk jeg rundt. Det var enklere. Det var enklere å late som jeg var på vei til vennene mine enn å liksom være tilstede i noe jeg ikke fikk høre til i. Inspiserende lærere merket ingenting! Jenta (her jeg) med det store smilet beveget seg i korridorene, opp og ned trapper, gjennom kantina og forbi vestibylen. Noen ganger slo jeg meg ned med de andre og lot de dytte meg før jeg satte meg. Jeg gikk eller befant meg slik helt til det endelig ringte inn og jeg kunne sitte på plassen min. «Den beste tida» var over og jeg kunne gjøre mattestykker eller lese om hinduismen.

Deretter kom angsten. Læreren skapte den med å vilkårlig stille spørsmål til en av oss. Jeg var stille, synlig sjenert og ville ikke svare på spørsmål. Jeg ble stum og prøvde å gjemme meg gjennom å gjøre meg usynlig. Men jeg hadde dessverre for meg hode, armer og ben som de andre ungdommene. Jeg kunne bli plukket ut av læreren til å besvare. Rent teoretisk og i praksis.

Så kom siste minutt. Dagen var over. Det ringte ut. Jeg fikk gå til skolebussen. Jeg gikk alene, uten venner. Jeg satt alene. Kanskje satt noen ved siden av meg, men vi pratet ikke sammen. Så låste jeg meg inn hjemme, fant hunden min på badet der hun hadde sengen sin, den blå med tykk pute i, tisset siden jeg hadde holdt meg hele dagen og gråt i pelsen hennes før vi gikk tur. Det var den beste tiden for meg etterfulgt av lekser og yoghurt når mamma kom hjem fra jobb. Takk for rutinen! Så ble det middag og så ble jeg stor (les: voksen).

Foto: Pixabay

Reklamer

4 kommentarer om “Den beste tida

  1. Very well expressed as always, Helene.
    I often relate, in part, to the scenarios which you describe but this slightly less. Our playground games were hopscotch, skipping with ropes, or swings. There were races organised by the older pupils. I usually found someone to play with, if only because they were alone too. In senior school there were less games at recess and I can’t really remember how we spent the time, I liked being outside. I think we just chatted.
    I think I looked as though I had friends and I did have a sister on the way home but I do relate to the part about feeling I was alone and seeing the dog or other pets being a relief.

    Likt av 1 person

  2. Jeg husker ikke så mye av hva som skjedde på barneskolen, det har skjedd endel i livet mitt i mellomtiden, i voksen alder, og jeg har flyttet på meg mye, jeg tror jeg har greid å telle opp hele 16 ganger, men hver gang flyttet nissen med på lasset. Nissen, altså angsten min, den forsvant ikke, og jeg har alltid hatt et ønske om å kunne vært usynlig. Det kunne vært helt greit om noen kunne funnet opp en usynlighetskrem, så kunne jeg gått rundt og vært spøkelse på høylys dag. Selvsagt måtte man da tatt vekk lyden av meg, også, sånn at jeg ikke fullstendig skremte vettet av andre mennesker….

    Men i mellomtiden, før noen lyse hjerner altså har kommet opp med noen klok løsning der, så har jeg funnet noen få kompromisser. Leiligheten min har ikke innsyn utenfra, annet enn eventuelt med kikkert, så jeg kan sitte helt usjenert både i leiligheten min og på verandaen. Så jeg har et fristed her hjemme, et sted å kunne være usett. Og jeg har brukerstyrt assistent, som er tenkt å kunne fungere som en buffer mellom meg og andre, sånn at jeg kanskje kan kunne føle meg litt tryggere utenfor leiligheten.

    Men det er altså spøkelse man helst skulle vært! ❤ Såvidt det ikke finnes spøkelsesjegere, da….. 🙂

    Likt av 1 person

    1. Dette var en utrolig fin kommentar. Jeg låner litt av usynlighetskremen når jeg legger meg i kveld. Kanskje er det noen som ser meg når jeg våkner og jeg kan være hun som bare smiler og ingen legger merke til igjen.

      Likt av 1 person

  3. Hjemme gikk jeg forresten under kjælenavnene frøken Snurpisus (far kalte meg det), og tilnavnene Kapitalisten og Forsvarsadvokaten. Kapitalisten fordi broren min og jeg skrev kontrakter. Det var slik at hvis vi skulle på noe, et korpsstemne eller leikarring-stemne, så fikk vi alltid med oss mer enn nok penger, men vi fikk beskjed om å alltid ta med oss noen av de pengene hjem.

    Så jeg tok med 50 kr. og 100 kr, og min bror tok med hjem en 50-øring eller et kronestykke som han fikk låne av meg, men den kronen eller 50-øringen fikk jeg jo aldri tilbake……Sånn at da skrev vi kontrakt, broren min og jeg, på at han skulle betale meg tilbake kronestykket han hadde lånt, og gjorde han det ikke, så var renten 1 kr. pr dag inntil han betalte tilbake kronen. Kontraktene vi skrev, de var i 2 eksemplarer, sirlig skrevet med håndskrift, og med datering og underskrift. 🙂

    Det hører forresten med til denne historien at det kronestykket, det fikk jeg aldri tilbake, sånn at jeg har, etterhvert, fått en kjemperegning å presentere broren min der han sitter nå, og ser ned på oss, og underholder englene der oppe i himmelrik. 1 kr. første dagen, 2 kroner andre dagen, 3 kr. 3 dagen og så videre, det blir penger av slikt…..!…..! ❤

    Forsvarsadvokaten ble jeg kalt fordi jeg alltid forsvarte broren min heftig overfor foreldrene mine, hvis altså broren min funnet på noen spik eller gjort noe galt. ❤

    Penger er kjekt å ha, da, så her kommer Pink Floyd igjen:

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s