Luftboller og ventesuppe

Det verste jeg visste da jeg var barn, eller i alle fall noe av det verste, var å ikke vite. Og sånn er jeg jo fortsatt! Jeg vil heller vite enn å bli overrasket. Jeg skriver ned hva jeg ønsker meg til jul og hva jeg vil ha i bursdagspresent selv om jeg ikke deler det med Gud og hvermann. Det er en privatsak hva jeg ønsker meg, men jeg trenger å vite at jeg ikke trenger noe annet. Og å si det høyt: Jeg trenger ikke noe i år! Jeg blir redd når noen vil gi meg noe. Har jeg virkelig fortjent det?

Jeg blir urolig når dagpersonalet som er sammen med meg ikke vet hva de skal bruke ettermiddagen til. Jeg trenger full kontroll! Jeg blir urolig når de mangler en nattevakt så nummer fire på lista over ansatte som kommer på jobb er en i minus. Kan det være Gud som kommer med en dom over meg? Dømt til å overleve.

Da jeg var liten, likte jeg ikke når jeg fikk svaret «Luftboller og ventesuppe» til spørsmålet mitt: «Hva skal vi ha til middag?» Jeg prøvde å se for meg disse to rettene som var ingenting. Jeg fikk ALLTID middag, men jeg ville vite HVA i god tid, med en eneste gang mamma kom jeg fra jobb og jeg fikk yoghurt i hånda, tok den på en skje og lot den skli ned i magen. Jeg har ikke alltid hatt anoreksi. Jeg var en matglad unge, selv om jeg var slank. Jeg kunne spise ti vaffelplater eller åtte pannekaker.

Flere med Asperger syndrom tenker konkret og bokstavelig. Når man gjør det, skaper «luftboller» og «ventesuppe» kaos. Det går ikke opp! Noen ingredienser mangler. Jeg prøver å finne næringserstatninger til dette, men det finnes ikke. Det er ikke plass til noe i luftboller og ventesuppe, det er hele poenget med uttrykket. Men Mamma skullle jo lage mat til meg, og da måtte den inneholde noe. Jeg ble angstfylt og lurte på hva mamma hadde i tankene. Og enda verre, hadde hun ingen plan? Det er veldig vanskelig for meg når jeg får servert fraser som ikke svarer på spørsmålet mitt.

Uttrykk som å hoppe over desserten og å blåse i middagen kan også skape forvirring hos en med Asperger syndrom. Selv forstod jeg disse uttrykkene, men noen tolker de bokstavlig og lurer på om man skal hoppe fysisk.

såpeboblearkiv

Advertisements

10 thoughts on “Luftboller og ventesuppe

  1. Selv syntes jeg uttrykket ventesuppe og luftboller var morsomt. Som barn kunne man telle ribbenene mine, jeg var godt trent og slank, den gangen. Siden, i løpet av siste halvpart av 20-årene, la jeg på meg voldsomt, i løpet av bare ett år gikk jeg opp adskillige kles-størrelser, fra størrelse 36 til 44-46, nå for tiden går jeg sånn ca. inn i størrelse 48-50, jeg er med andre ord ingen lettvekter lenger. Men det å skjønne at andre kunne spøke dersom ikke tonefallet også endret seg, det kunne være vanskelig for meg, og sånn er det nok fremdeles.

    Min assistent plukket et jordbær her om dagen, sannsynligvis det siste jordbæret i år, jeg har jordbærplanter på verandaen min. Og spurte om jeg ville ha det til kvelds, med alvorlig ansikt, og jeg vet ikke helt, ennå, hvorvidt dette var en spøk fra hennes side eller ei, men jeg sa nå til henne at hun kunne vaske det, og legge det i en frysepose jeg har i kombiskapet mitt, i frysedelen, der jeg har samlet opp sånne bær som har vokst og blitt modne men bare vært en eller 2 i antall. Neste år vil jeg antakeligvis få enda flere planter ute på terrassen, for jeg har plantet endel avleggere, og forhåpentligvis så får jeg til at de kan overvintre ved å legge granbar over og under plantene, og sette dem inntil veggen, sånn som jeg har fått tips om fra ei dame som jobber på et lokalt plantesenter her.

    Selv liker jeg å bli overrasket, hva gaver angår, men det er ikke så mye jeg trenger, og jeg har liten plass for ting i min nokså lille leilighet.

    Her en fin gammel klassiker av en sang: https://www.youtube.com/watch?v=jjNgn4r6SOA

    Likt av 1 person

    • Takk for utdypende forklaring. Jeg vet heller ikke om assistenten din spøkte. Men ett jordbær er altfor lite til kveldsmat. Men kanskje assistenten mente sammen med noe annet. Jeg vet ikke. Du kunne jo spist det der og da også, uten at det var noe måltid.

      Likt av 1 person

  2. Et fint og viktig innlegg, Helene!

    Jeg kjenner meg så godt igjen i det med å vite. Når jeg var yngre taklet jeg dårlig spenningen ved bursdag og jul. Spesielt jul. Jeg ble så spent og overveldet at jeg fikk helt vondt i magen! Når årene gikk, og spesielt etter jeg fikk Aspergerdiagnosen som 13 – har mamma og pappa sagt hva jeg får i gave. Det var beroligende. Nå trenger jeg ikke denne forutsigbarheten på samme måte, men i voksen alder er det jo uansett bedre om de kjøper noe de vet jeg trenger.

    Jeg ville også vite hva det var til middag når jeg var yngre. Hva jeg hadde å forholde meg til. Hvis mamma ikke visste det helt sikkert, kunne jeg bli urolig. På samme måte synes jeg det var veldig betryggende når jeg var innlagt i voksenpsykiatrien i de tidlig tenårene. Der sto det liste over middag og varmmåltider til lunsj. På ungdomspsykiatrisk måtte jeg alltid spørre. Selvom det for meg var en så liten hverdagslig ting, var det en trygghet å vite. Noe håndfast i alt kaoset.

    Når det kommer til uttrykk må jeg le litt for meg selv 🙂 Nå tolker jeg aldri ting så bokstavelig, men mamma har fortalt meg litt ting jeg ikke husker fra tidlig barndom. Hvordan jeg så helt skrekkslagen ut hvis hun sa vi kunne hoppe over middagen (hvis vi hadde spist mye til lunsj eller skulle spise senere). Jeg husker det ikke selv, men hun har fortalt hvordan jeg trodde hun bokstavelig talt skulle hoppe over middagen, fysisk.

    På samme måte kan jo slike uttrykk være forvirrende for de som ikke har norsk som morsmål. For vi har ganske mange finurlige fraser og uttrykk. Det er nok ikke enkelt hverken for utlendinger som kommer helt nye til Norge, eller fastboende som oss – om det blir for mye språklige bilder og uttrykk.

    Den dag i dag er jeg fascinert av metaforer, språklige bilder – alle måter jeg kan pakke inn en mening på. Gjøre den om til noe vakkert, poetisk. Noe annet enn det som er A4.
    Hvem skulle tro jeg ble slik, jeg som så for meg mamma hoppe over middagen.
    En interessant tanke.

    Likt av 2 personer

    • Ja ikke sant, noe å gripe etter, klamre seg til. Det hverdagslige, lille. Også er det fortvilende når det hverdagslige opphører helt. Som hvis de faktisk dropper middagen fordi de er så mette. Hvor mette er de egentlig? Jeg blir forvirret og nå virrer jeg fra meg en kommentar.

      Lik

      • Ja. For det handler jo om å ha kontroll over noe. Uansett hvor lite det måtte være. Da familiemedlemmer foreslo at Jonny kunne holde overraskelsesselskapet fordi jeg fylte 50 år, truet jeg med å ikke komme eller gå med en gang jeg skjønte hva som skjedde. Jeg hadde vært tydelig på at jeg ikke ønsket noen stor feiring, fordi det blir for mye for meg. Det ble ikke noe selskap.
        Andre overraskelser kan jeg like. Men ikke for mange. Livet gir mange nok som det er.

        Likt av 1 person

  3. Vet ikke om dette er relevant. Men ene broren min og jeg satt en hel kveld og snakket om sånne rare uttrykk folk har.
    Som: Å Gå På Bussen. Faller Man Ikke Av? Gå På Butikken Å Handle? Er Det Ikke Bedre Å Si i Da? Oppå Butikken Er Det Ikke Noe Mat.
    Litt Artig At Jeg Har Søsken Jeg Kan Prate Sånn Med.

    Søstra Mi Tok Et Sånn Uttrykk Bokstavelig En Gang. Vi Spillte Kort, Amerikaner, og Mamma Sa Til søs: å Gå Å Legg Deg A. Men Det Var Jo Ikke Ment At Hun Skulle Legge Seg. Bare At Hun Vant Hele Tiden Så det Var En Spøk For Da Hadde Kanskje Vi Andre vunnet Om hun sov. Jeg Lo Ikke. Jeg Tenkte At De Forvirret Henne Og Det Var Dårlig Gjort.

    Likt av 1 person

      • Det hender at jeg kan misforstå humor, ihvertfall, hvis ikke tonefallet endrer seg, og vedkommende som spøker altså er helt alvorlig i ansiktet og i fakter når vedkommende altså spøker. Ellers så kan jeg jo huske en episode fra barneskolen der jeg ble nokså flau over å ha gjort en sosial blemme. Jeg hadde et viskelær med bilde av en tegneseriemus på, et pussegummi som jeg var spesielt glad i. Og som jeg kalte musa.

        En dag mistet jeg det pussegummiet, og hva var da mer naturlig for meg enn å spørre folk om de hadde sett musa mi….?….! Uten å helt skjønne hvorfor de andre ungene reagerte litt rart på den forespørselen, selv visste jeg ikke at ordet mus hadde dobbelt betydning, og tenkte ikke så langt, i min iver etter å finne igjen det viskelæret, at jeg kom på å opplyse om at det faktisk altså var et viskelær jeg lette etter…..!………… 🙂

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s