Sorgen er så stor for de voksne annerledesbarna

Jeg har skrevet en del om å være en glad Asperger i det siste. I dag skriver jeg litt om den triste siden. Den der man i tenårene blir klar over at man ikke helt mestrer vennskapsforhold, gutteflørting og ikke blir inkludert i fellesskapet. Dette kan føre til depresjon. Jeg planla min egen begravelse. Da skulle jeg ha venner som kom – bare jeg var død. Det var bare det som måtte til, og den eneste løsningen jeg kunne se. 14 år og klar for døden.

Jeg prøvde hele tiden å forandre meg, før jeg «døde». Jeg prøvde å være en annen meg. Jeg prøvde virkelig. Men jeg var uvirkelig for vennene mine. De visste ikke hvordan jeg hadde det. Det var usynlig. Jeg var så smilende og glad og sjenert. Jeg var den beskjedne venninna de måtte be to ganger om å forsyne seg med sjokolade. I lengden blir det slitsomt å måtte sørge for at jeg tar plassen min i den sosiale relasjonen. De gir opp. Jeg er oppgitt.

Kombinasjonen av å søke seg alene, trekke seg tilbake, og å søke kontakt, kan være vanskelig for andre å forstå. Det blir så dobbelt opp samtidig som det er et motstridende individ. Og når jeg ikke hadde kjæreste, var det lett å tro jeg var lesbisk. Men jeg visste bare ikke hvordan få kontakt med gutta. Replikker på at jeg var lesbisk, var vonde å bære. Det var ikke sant, men jeg begynte å tvile på meg selv. For hvorfor elsket ingen den smilende jenta? Kanskje fordi hun bare smilte og knapt sa et ord. Knapt nok hei. Identiteten min var på bristepunktet. Noen kalte meg gutt.

Jeg ble ensom sammen med andre. Jeg prøvde å passe inn i vennskapsforholdene, men gjengene, som jeg skrev om i går, var det vanskelig. De arrangerte fester og jeg var ikke invitert i en eneste av dem i tenårene før jeg var 18 og vi kunne gå ut på byen. Jeg kunne kjøpe meg alkohol og inngangsbillett og fikk også komme på vorspiel, men alle disse ungdomsskoleårene, gikk jeg venneløs hjemme i helgene med hund og leketøy. Det var godt å være fri for de som plaget meg på skolen, men vondt å ikke være en av dem. Derfor plager jeg andre.

dobbleportrettbloggDukke av Nefer Kane

Advertisements

5 thoughts on “Sorgen er så stor for de voksne annerledesbarna

  1. Det er ihvertfall helt klart en dobbelthet her, og jeg kjenner meg igjen i endel av det du her skriver om, at det blir en slags egen sorg å ikke greie å være så sosial som man så gjerne vil. Selv var jeg ikke så sosial på ungdomsskolen, på videregående skole, derimot, da ble jeg litt mer sosial av meg, og jeg var med på både klassefester og russefeiring med russebil og det hele. I tillegg så kom det etterhvert sorg, depresjon og ikke minst angst fordi man heller ikke greier å være så nyttig som samfunnet ønsker og krever, sånn at jeg etterhvert altså da fikk uføretrygd som ung ufør. Men jeg fortjener allikevel å ha min og ta min plass her i verden, rett og slett fordi jeg er et menneske, jeg også, prøver jeg i hvertfall å tenke.

    Og her er en sang jeg alltid har likt, også, som også omhandler å finne en plass i verden, på sett og vis, selvom at i denne sangen her handler det også om hvordan man blir formet av omgivelsene sine. https://www.youtube.com/watch?v=fBoYZqmcZuc

    When I was young, it seemed that life was so wonderful,
    A miracle, oh it was beautiful, magical.
    And all the birds in the trees, well they’d be singing so happily,
    Joyfully, playfully watching me.
    But then they send me away to teach me how to be sensible,
    Logical, responsible, practical.
    And they showed me a world where I could be so dependable,
    Clinical, intellectual, cynical.
    There are times when all the world’s asleep,
    The questions run too deep
    For such a simple man.
    Won’t you please, please tell me what we’ve learned
    I know it sounds absurd
    But please tell me who I am.
    Now watch what you say or they’ll be calling you a radical,
    Liberal, fanatical, criminal.
    Won’t you sign up your name, we’d like to feel you’re
    Acceptable, respectable, presentable, a vegetable!
    At night, when all the world’s asleep,
    The questions run so deep
    For such a simple man.
    Won’t you please, please tell me what we’ve learned
    I know it sounds absurd
    But please tell me who I am.

    Av:
    DAVIES, RICHARD / HODGSON, ROGER

    Likt av 1 person

  2. Svært godt skrive. Igjen kjenner eg meg godt igjen i ordene dine også, til tross for at diagnosene er annleis og byrdene dermed blir båre på forskjellige vis. Dette var enormt vakre, om enn triste ord. Stå på. Du er ein god venn for meg 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s