Et av trekkene mine som er typisk aspergersk, er at jeg sier det jeg mener samme hvordan det blir mottatt. Jeg kan plumpe ut med mye! Men samtidig er jeg godt oppdratt og vet å legge bånd på meg. «Hæ?», sier du kanskje, du som har kjent meg gå rett på sak, uten tanke for deg og ditt velbefinnende med mine synspunkter og mitt budskap.
Men jeg bryr meg, egentlig! Les bare videre og videre, helt til enden av blogginnlegget. Jeg legger inn et godt ord for deg til slutt, når alt kommer til alt. Jeg går bare rett på på veien, for jeg er ikke redd for å bli såret. Jeg kan til og med ta det som en bonus om du misliker meg noen ganger. Sannheten skal jo fram en gang, jo før jo bedre, som posten for postbudet! Faller ned i kassa, åpnes av spente øyne. Var det en høy telefonregning? Eller ei pakke du satte pris på? Klistrelapp, rød, som på tilbud.
Men er det så lurt, å gå rett fram sånn med egne meninger? Jeg vet ikke. Det sparer meg i alle fall for redselen for å lyve som jeg bærer mye på, hver gang jeg må områ sannheten. DET gjør vondt for meg. Jeg går heller rett på og får meg et slag i ansiktet. Ditt slag, fordi jeg elsker deg. Bryr jeg meg ikke om noen, har jeg ikke det samme behovet for å levere sannheten. Til ettertanke: Jeg bryr meg nettopp om deg.
aspergerinformator.com 
Jeg har nesten blitt altfor vär for andres følelser. Kanskje klok av skade, akkurat når det gjelder den biten, det å være altfor ærlig. Eksempelvis: Her for noen dager siden viklet jeg meg inn i en etterhvert nokså opphetet debatt om hijab, takket være en frisør på Bryne som har fått rettskjennelse imot seg, i tingretten, og må betale en bot på 10 000 kr. for å ikke ville klippe ei dame som var iført altså det sjalet som kalles hijab. Jeg var selv veldig opptatt av å ikke hverken skulle såre, eller på sett og vis skade vedkommende jeg diskuterte med, ytterligere, for jeg tenker jo på en måte at frykt er frykt, og har han fremmedfrykt, så er det ikke nødvendigvis fremmedhat, selv om jeg i grunnen ikke kan vite det, hvor dypt den frykten altså sitter, og på hvilket tidspunkt frykt for andre går over til hat. Så jeg greide, med etterhvert nokså stor møye, å holde meg saklig.
HAN, på sin side, var nok overhodet ikke opptatt av akkurat det aspektet. Så etterpå gikk jeg inn på ei anna side på facebook, ei gruppe jeg er medlem av, og avreagerte der, for vedkommende som diskuterte med meg ble egentlig både usaklig og ufin i replikken mot meg. PUH, liksom, det der holdt hardt…..! Å holde seg saklig, altså…! Men var stolt av at jeg faktisk GREIDE det, da. 🙂
Og jeg mistet den facebookvennen, men det var jeg egentlig langt mer enn en smule lettet over, for der, i løpet av den debatten, kom det mangelunde temmelig snåle (og uriktige) påstander fra ham……
LikerLikt av 1 person
Jeg kan også være var i en del relasjoner. Kjenne godt igjen å diskutere på Facebook, bli personangrepene og miste venner. Men meg mister du ikke!
LikerLiker