Denne ukas utfordring med Livets Rose er svart-hvitt. Med diagnosene Asperger syndrom og Borderline emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er det ikke til å skyve under teppet at jeg tenker ganske svart-hvitt. Det er enten eller! Himmel eller helvete.
Jeg innehar trekk fra å være bipolar selv om jeg ikke er det; spesialinteressene mine gjør meg nesten manisk og utestengelsen fra samfunnet gjør meg depressiv – det å ikke passe inn, i noe. Ville ikke du blitt deprimert om du hadde det så vondt som meg både alene og sammen med andre? Jeg tar fram fantasien og den desperate troen på at det ordner seg via Gud vet hvem og ser for meg en engel i mørket der ute, her inne i spotlightlyset. Knips.
Noen velger venner relativt svart-hvitt. Det er ikke bare jeg som er enten eller. De trenger ikke ha diagnose. De stiller bare krav, til livet, til seg sev og mest av alt til andre. Er noen sånn eller sånn, kan man være venn, mens om man ikke for eksempel ikke liker Bruce Springsteen eller Arbeiderpartiet er man ikke en venn å samle på. Selv har jeg fargenyanser når det gjelder valg av venner. Det er farger i gråsonene. 
Jeg spiller på hele spekteret, og likevel sitter jeg igjen med lite venner. De er ikke så tolerante, de andre. Men jeg liker både spesielle mennesker og hverdagsmennesket. Jeg liker menneker som sliter og mennesker som har det bra. Muslimer og kristne, hinduister og jøder. Det er ikke sånn at det ene utelukker det andre. Det neste bildet er dratt helt til ytterkantene og snakker til meg som en plakat for de med snever toleranse. De har nok valgt bort meg som venn for lengst; jeg det komplekse individet. 
Tilbake til virkeligheten(s fotografier). En god fotograf får frem fargespillet i et svart-hvitt-fotografi. Det handler om å leve og levere. En med Asperger syndrom kan fokusere lenge på et objekt, helt til man er fornøyd. Dette hyperfokuset er en ressurs. Jeg er en ressurs og en utgiftspost som pasient. Hvit og svart. Ja takk, begge deler sa Ole Brum i Disneys versjon. 
Til slutt svinner jeg hen. Vi skal alle ut av tiden og bli et utvasket fotografi. Det er livet eller døden, hvitt eller svart. Hva jeg har oppnådd underveis, ligger lagret på minnepinner, harddisker, fotoalbum, journaler og andre dokumenter og arenaer. 
Dukker av CC Cabinett, Maritme Sue, Irrealdoll og Nefer Kane.
aspergerinformator.com 
Jeg liker så godt tolkningen din for denne ukens tema, jeg føler vi har tenkt ganske likt. Vi føler begge på dette livet som er svart-hvitt, enten eller. Himmel eller helvete.
For min egen del er jeg litt glad det er sånn. Selvom jeg blir bunnløs trist når jeg går «ned i kjelleren» er jeg også helt i ekstase når jeg blir ordentlig glad. Jeg ville ikke vært det foruten, til tross for all smerten det innebærer. Spesielt nå de siste 14 månedene etter jeg kuttet ut alt av medisiner, merker jeg jo at jeg føler alt så mye sterkere. Selvom bølgedalene er dype, er det dette jeg er ment til å være. Men det kan være skremmende å kjenne på hele følelsesspekteret etter nesten 7 år hvor det har vært ganske flatt pga. medisinering, ikke minst at jeg ikke visste at det var borte engang! Likevel 7 år med mye mer smerte. Jeg er bitter for hva jeg har gått glipp av, når jeg føler jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt i fjor. Nå spiller jeg på alle tagentene, hele fargespekteret. Mørkt og lyst.
Du åpner innlegget med et nydelig bilde, et ordentlig blinkskudd! Og jeg ser deg stående der i mørket, men også med lysglimt som skinner inn.
Jeg er glad du er min venn, og at vi finner balansen – der vi begge er på autismespekteret med Asperger, og begge to mennesker med mye følelser og smerte. Vi møter hverandre et sted i fargespekteret, og lager regnbue.
Så avslutter du med en vakker skildring av slutten, når vi med tiden ikke er noe annet enn et gammelt fotografi. Dette var et vakkert innlegg, Helene. Virkelig vakkert!
LikerLikt av 1 person
Det med svart/hvitt tenkning, det er også tilhørende det med asperger syndrom, ofte, har jeg skjønt, selv kan jeg også i utgangspunktet føle ting i svart/hvitt, og så må jeg siden bruke den logiske delen av hjernen for å liksom justere, og liksom fylle inn i det gråsonene … men det er vanskelig å FØLE ting annerledes, allikevel, selv om man logisk sett greier å justere det.
Jeg har laget to malerier med englemotiver, det ene av mennesker i engleskikkelse som brenner opp i flammer, det andre av en rosa engel (i gave til mitt tantebarn, sånn at hun skulle ha en engel til å liksom beskytte henne, som lite barn, min bror, han ble rørt av det, husker jeg, han ble stille, han, da).
LikerLikt av 1 person
Det er ikke noe rart han ble rørt. Det minner meg også om filmen Engelen. Man kan ikke ta hjertemedisinen fra noen uten å erstatte den med noe annet. Derfor må noen biter på plass før man kan være som de andre. Men «foten» min vil alltid være brukket, så jeg vil alltid trenge tilpasning, en krykke, noen å lene meg til (også når jeg er alene).
LikerLikt av 1 person
Sånn er det nok med meg, også, det med den krykken, det å kunne føle meg trygg, det kommer ikke lettvint til meg, det, direkte.
LikerLikt av 1 person