I’m not trapped, but it’s hard to feel free

Denne setningen fra sangen Trough my eyes by Scott James gikk rett hjem til meg. Og her hjemme (borte på sykehus) er jeg fysisk fastlåst også, men det handler like mye om det psykiske. Jeg klarer ikke å leve i friheten. Jeg flakser med vingene, men flyr ikke.

Det gjør så vondt å være løs. Forestill deg hvordan det er å være meg! Det er nesten enklere når armer og ben er bundet fast enn når jeg ser meg selv kaste et bilde gjennom rommet før det lander i gulvet, for kanskje å gå i stykker, se reaksjonen din, kjenne hvordan du ser rart på meg, for du er ikke på innsiden min og kan ikke forestille deg hvordan jeg kjenner meg som en kaktus mot min egen tilværelse.

Utsiden vil alltid vende ut. Utagering, kaller du det i journalen. Det er vanskelig å forstå seg på. Inni er jeg bare en liten jente, utvendig en voksen dame på 33 som er både oppegående og klar i toppen. Hvorfor kan jeg ikke bare være henne? Fordi jeg enda er henne lille, inni meg, og verden, livet, alt utenfor meg er så stort. Det hjelper ikke bruke extra small når jeg kjenner meg som en kraftig elefant i rommet, så fremmed og ikke til å snakke om.

Det er så vanskelig å velge. Du gjør det som en selvfølge i matbutikken hver dag. Følger magefølelsen når du tar en yoghurt ut av kjøleskapet. Sånn er det ikke for meg! Jeg må ha det samme produktet hver dag. Dag ut og dag inn. Jeg klarer ikke stå med valget i hendene. Forestill deg hvordan det er å være meg! Jeg blir dårlig av alternativer, valgmuligheter, frihet til å velge parti. Det må være det ene. Og bare det ene. Alene. Jeg kan godt være alene, bare jeg slipper å være den som må velge om du skal komme klokken ett eller klokken to.

Det er ikke synd på meg. Jeg trenger ikke tårer eller velsignelse. Jeg er annerledes enn deg. Jeg er ikke blind, men jeg kan ikke alltid se. Det er for mange inntrykk å ta innover seg, for mye å se, for mye å leve i. Det er for mye mat man må ha i seg for å fungere optimalt, for mange fristende selvskadingsmuligheter til å stå fjellstøtt imot og for mange fjell som skal bestiges i en vanlig hverdag. Forestill deg hvordan det er å være meg, så kanskje vi kan møtes på halvveien. Bare kanskje, for jeg har det noen ganger best alene. Avslutter med litt av sangen:

I’m dreaming of my future and it’s brighter than you know
I’ll get there on a different road when I am ready to go
I don’t need pity, I don’t need tears
I just need someone to help me understand my fears
Tell me you believe in me, let me know that i’m OK
Help me feel safe in the world, and I will find my way
kanikkese
Modell: Dollmoredukke, fra arkivet 2012.
Advertisements

6 thoughts on “I’m not trapped, but it’s hard to feel free

  1. Hei,
    Jeg er ny på siden din. Takk for at du deler.
    Lærerikt (men også vondt) å lese det du skriver her.
    Jeg jobber med mennesker med asperger syndrom hver dag, og det øker kunnskapen og forståelsen min å lese bloggen din!
    Linda

    Likt av 1 person

  2. Mye som er vanskelig å forstå. Men du virker som du har god innsikt i din egen situasjon. Du forstår hvilke mekanismer som utløses i forskjellige situasjoner, og du forstår hvorfor det blir slik.
    Vi er nok mange som skulle ønske at du kunne bli «frisk», men iallfall noen av dine diagnoser er vel vanskelig/umulig(?) å bli kvitt?? Jeg vet ikke. Men min medfølelse har du, enten du vil eller ikke….

    Likt av 1 person

  3. Det hender jeg tenker jeg bor i et fint og pent fengsel på 45 kvm boareal og 10 kvm terrasse. Mange har det sikkert dårligere enn meg, med samme type diagnose og samme type problematikk, men ikke helt samme type økonomi. Jeg har relativt nytt kjøkken og bad, pene selvmalte malerier på veggene, og jeg har på papiret friheten til å bevege meg hvorhen jeg vil. Jeg har ikke, som du har, noen belter som holder meg fanget. Og bil har jeg, sånn at i prinsippet så kan jeg ta meg en tur ut. Fra tid til annen så må jeg ut av leiligheten, da, og hver gang så er det den samme bidige kampen for å få det til. De gangene jeg er ute, så går det jo bra, men det hindrer ikke angsten min å komme igjen neste gang, og neste gang der igjen.

    Og jeg har BPA som kan følge meg, hvis det passer for dem, tidspunktene som passer for meg, for det er det ikke alltid det gjør. Det er vanskelig for meg å føle meg trygg sammen med dem, trygg nok og ivaretatt. Så nei, ingen har noen belter på meg, men ut over det så sitter jeg fanget like fullt, jeg også. Det er kanskje til liten trøst for deg, men alene her i verden er du ikke. ❤

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s